SOGELAND

Hva er lov på nett? Jeg prøver å finne fram i rettighetsjungelen

2012-02-24T09:37:00.000-08:00

Hva er det lov å legg ut på nett? Jeg har trodd og synset en stund. Tenkte det var på tide med en oppdatering. Det er visst ikke gjort i en fei. Man blir henvist til mange lover. Dette er et tema man må jobbe lenge med for å få oversikt. Som lærer og ivrig bruker av sosiale medier, føler jeg et sterkt behov for å få mer kunnskap om dette. Digitale ferdigheter er en av de grunnleggende ferdighetene i Kunnskapsløftet. Jeg føler på ingen måte at vi lærere er kompetente. En ting er hvor mye (les: lite) vi kan teknisk sett. Selvfølgelig var ikke digital kompetanse en del av min lærerutdanning på 90-tallet. En annen ting er; når man prøver å gjøre noe med dette - man hiver seg ut i den digitale sandkassa, prøver seg fram, har riktig så spennende og artig, oppdager veldig mange spennende muligheter, så har man sannsynligvis brutt en hel del lover underveis. Ikke så lurt, for ... vi lærere skal vel undervise i nettvett også.

Hva kan man laste ned av musikk og hvordan kan man dele det?

Youtube er en gåte for meg. Der må det ligge uendelig mye som folk har lasta ned ulovlig. Eller betaler de artistene for musikken de legger ut med egne bilder? Jeg har lagt ut en del småfilmer som består av mine egne bilder og musikk jeg trodde var grei å bruke, men som jeg har fått vennlig beskjed om at jeg må betale for. Hvor står teksten med liten skrift? Går alt for fort? Man godtar betingelser man aldri har lest. Jeg blir så lei.

Ungdom ser helt annerledes på dette enn gamlinger på 40 (som meg). De ser knapt nok at noe som helst kan være i strid med norsk lov.

Jeg har spurt mange om dette, men ikke fått noe særlig gode svar.

Ikke lett. Sukk.

Jeg har googla temaet. Her har jeg samlet en samling lenker som jeg skal ta for meg en etter en.

Her kan kan få noen tips:

http://www.datatilsynet.no/

http://www.nettvett.no/ikbViewer/page/nettvett/tema?tema=64727

http://folk.uio.no/h1730g17/nyprosjekt/lover.html

Norsk senter for informasjonssikring: http://www.norsis.no/faq/

http://personvernskolen.no/node/336

http://www.ung.no/nettvett/765_Trygg_og_smart_p%C3%A5_nett.html

http://www.proysen.no/rettigheter.htm

Ei historie om ein havmann - Edvard Langset, i enklare språk

2012-02-21T09:52:00.001-08:00

Eg har tatt for meg ein av segnene Edvard Langset har samla inn frå Nordmøre. Opprinneleg er den skrive i eit gamaldags nynorsk med sterke innslag av dialekt. For å gjere det heile meir forståeleg, har jeg brukt eit meir moderne nynorsk. Ein stad er eit ord eg ikkje veit kva tyder, så eg har skrive det inn med spørsmålsteiken.

Klar for to historier frå sjøen?

FråFræna: Havmann

Det var ein gong ein som heitteSvenske-Anders. Han var komme frå Sunnmøre. No var han busett på Hammarøy’n.

Så var det ein sommar dei låg utpåStoreggjen å fiska. Dei hadde ein stor sunnmørsbåt og låg for ?framtaug. Detvar fint ver. Best det var kom det opp ein mann og greip tak i båtripa ogkravla seg inn i båten å sette seg på ei tofte. Han så gut som ein mannovantil, men nedafor beltet så ein fisk. Og så byrja han å fryse og skjelve. Detvar ein gammal los på båten. Han hadde knebukse med langbuksa utanpå. (Det vari denne tida dei hadde byrja å bruke .) Losen tok av seg langbuksa og dro hanpå havmannen.

Når havmannen haddefått på buksa, stupte han seg uti sjøen og vart borte. Men etter ei lita stund stakk han hovudet opp ved sida av båten ogsa:

”Deblåna i sjy,

desvortna i hav.

Roheim du mann

Sålangboksa gav”.

Så drog dei med ein gong opp framtauet ogbyrja å ro heim. Dei rodde kanskje halve vegen heim i stille ver. Men så byrjauveret. Det var berre så vidt dei berga seg på land. Mange andre båtar kom på den dagen. Hadde dei ikkjehøyrt etter havmannen, så hadde dei vel óg komme vekk.

Her er ei segn frå Kornstad.

Frå Kornstad

Ein sommarnatt var dei to karane Johan ogSimon Sandøy’n på Myrgrunna og sette lin. Dei ankra opp, og med det same deislapp ankeret, kom det ein havmann opp. Han sa at dei måtte ta opp ankeret åkomme seg derifrå, for han heldt på å koka. Dei hadde sloppe ankeret ned igryta hans. Dei vart så redd at dei reiste heim med ein gong.

Eg blås støvet av Edvard Langset- folkeminnesamlaren frå Nordmør

2012-02-21T09:44:00.000-08:00

For eit par år sidan tok eg eit studium for morro skuld (ja, det var fantastisk morro!) i Folkedikting og folkekultur ved Høgskulen i Bø. Eg kosa meg med førelesningar av Sigrid Stykket via skype. Noko av det vi las var segn frå Nordmøre, samla inn av Edvard Langset. Eg var stolt da eg kunne hjelpe telemarkingane med ord og uttrykk frå Nordmøre. (Men eg måtte sjekke eit par av dei med lærarane på maritime fag ved skulen min, Kristiansund vidaregåande skule). Da vi skulle i gang med innleveringsoppgåve, stod eg med følgjande val: Edvard Langset - Nordmøre ELLER Olea Crøger - Telemark. Eg googla litt og sjekka kor mykje stoff eg kunne skaffe som kjelder, og det vart eit nedslåande resultat for Nordmøre, så Telemark vann. Eg jobba med Olea Crøger, og det var eit spennande arbeid. Les det forkorta innlegget eg skreiv for Varden HER. Eg har skrive eit blogginnlegg om eventyr kor han er med såvidt, les det HER.

Men så var det han Edvard Langset, da. Eg har ikkje gløymt han, nei. I førebuingane mine til EU-utveksling på Averøya til sommaren, samlar eg inn segner og anna frå kulturarven. Nå har eg jobba litt med han. Eg vil lære meir om han, og så vil eg ha fram nokre av historiene han samla inn.

Han ga ut 13 bøker mens han levde. Ei bok kom ut posthumt.

Her er nokre av notatene mine om han.

Om Edvard Langset

Frå forord i ”Segner – Gåter – Folketrufrå Nordmør” Gitt ut av Norsk Folkeminnelag i 1946, skrive av M. Hareide

Han var av bondeslekt. Faren var OleGundersen Langset og mora Eli Olsdotter Langset. Ho var frå den kjendeAspeslekta. Dei to kjøpte ein del av Langsetgarden i Straumsneset. Det var einfamilie som la vekt på kultur og tradisjon. Edvard vart født i 1867 som nummersju av ni. Frå han var ungdom sleit han med dårleg helse. Allereie som 16-17-åring fekk han giktfeber oghjartefeil som satte preg på ham resten av livet. Han døyde forholdsvis ung. I1886-87 gikk han på amtsskule. Så prøvde han seg som bokselgjar. På den måtenfekk han reist litt rundt. I Bjugn jobba han som lærar, så vidare til Hevne i1906 og så til Ulset i heimbygda i 1916. Han er huskasom ein god lærar. Gifta seg med Marta Lyngstad mens han budde på Frei. Deifekk tre ungar, ei dotter og to søner. Langset bygde hus i heimbygda. Han skipaeit bygdemuseum og jobba for å få folkehøgskule der. Han fekk til mykje. Avstyreverv han hadde, kan nemnast formann i Nordmøre ungdomslag og styremedlem iNordmøre mållag.

Vinteren 1899-1900 gjekk han på Askovfolkehøgskule. Folklorist Henning Frederik Feilberg, seinare folkeminnesamlar,hadde inspirerande førelesningar på skulen der.

Langset var aktiv i avisene. Han haddemålsak og fråhaldssak som hjartesaker. Nynorsk måtte han lære seg sjølv.

Han var ein ”original, rettskoren, greimann, ærleg og pålitande, aldri småleg, alltid hjelpsam, alltid varsam.

Les meir på Wikipedia HER

Fyrste gong eg høyrde om Edvard Langset var da eg las boka "Inn i eventyret" av læraren min i Bø, Olav Solberg. NB! skreiv eg i margen. På tide å gjere noko med det.

Boklansering "Den slemme gutten gråt", Averøy 12.01.12

2012-02-18T15:46:00.000-08:00

Denne boka har jeg pusla med lenge. Samle inn stoff, skrive det inn, lese korrektur (og fremdeles ikke se alle feila), bestemme detaljer med trykkeriet osv. ENDELIG var den klar for å lanseres.

Først var det teaterforestilling, "Maler'n kjæm" med bla Line Kristiansen Cancino. Håvard Kongshaug hadde en avdeling med viser og det var kafé. Vi var sist i programmet. Det ble både høytlesing og musikalske innslag. Mari Vassgård sang til piano og hadde med gitar på "Confessional song".

Hun leste opp tekst også. Det samme gjorde David Hegge.

Marit Skarset fra skrivekurset både sang og leste egne tekster. Hun hadde med seg venninna Helene Seljehaug på sanginnslaget.

Boka inneholder tekster fra skrivekurset i fjor og uka i Irland (EU-utveksling) i tillegg til noen skolestiler og ting elevene har jobbet med hjemme. Det er morsomme tøysedikt, ettertenksomme dikt, triste historier, dramatiske historier. Noe er skummelt, noe er fra eventyrverden, annet er mer realistisk. Her er en salig blanding. En del bilder er med.

Vi solgte bøker denne kvelden. Nå ligger boka til salg på biblioteket på Bruhagen og på Drivhuset (Sentrumsbygget, 2. etg.) Den koster kr 100,-. Vi håper mange vil kjøpe den, og på den måten kan de både få seg godt lesestoff og støtte en god sak!

Brunsvik.net er raske til å legge ut nyheter. De var på plass, og HER kan du lese det de skrev.

Nå er et nytt skrivekurs i gang. Tanken er at vi skal gi ut noe etter dette kurset også, men vi vil ikke gjøre det helt likt denne første utgivelsen. Vi må finne på noe lurt, en ny vri. Gleder meg allerede til teppe går opp på neste boklansering.

Skrivetips, pizza og en øvelse i karakterskaping - Angela Hagen besøker skrivekurset

2012-02-18T15:16:00.000-08:00

Det er tredje gang jeg har skrivekurs (hvis jeg regner med skrivekurset jeg hadde for en del år siden). Noe av det jeg synes er viktig, er å få en gjest som driver med skriving og som har klart å få gitt ut noe. Første skrivekurset jeg hadde fikk besøk av Selma Lønning Aarø, i fjor kom Elin Gaustad (som skriver og framfører sangtekster) og i år kom Angela Hagen. På forhånd hadde jeg lest hennes fantastiske novellesamling "Mørk bil bak". Les blogginnlegget om den HER. Nå var jeg spent på hva hun ville fortelle ungdommene.

Angela er bosatt i Molde, men er fra Torvik i Romsdalen. Det viste seg at hun har en mer internasjonal bakgrunn også. Faren er fra Nord Norge. Moren er fra Sveits. Selv har hun bodd i USA et år. Fra foreldrene fikk hun med seg ulike fortellertradisjoner som ballast. Fra årene i USA fikk hun med seg mange klassikere. Hun har et litt tilfeldig forhold til bøker. Det er ulike forfattere hun lest masse av, men det har ofte vært slik at noen har anbefalt henne noe, og så har det klaffet. Som ung leste hun Hardy-guttene og hestebøker bla. Som litt eldre kastet hun seg over Sagaen om Isfolket av Margit Sandemo, Henrik Ibsen, John Irving, Herborg Wassmo osv. God blanding, altså. Jeg måtte nesten le litt da jeg hørte henne nevne disse. Min egen historie som leser er ganske lik. Jeg slukte også Sagaen om Isfolket, for deretter å gå ganske brutalt over på Ibsen, Undset og klassikere som ligger i en litt annen verden enn Sandemo. Leseglede er bra uansett. Det samme med skriveglede.

Å skrive har vært hennes drøm fra hun var liten. Siden hun vokste opp på en gård, måtte hun hjelpe en del til i arbeidet. Det var om å gjøre å jobbe seg fort ferdig, for så å kunne sette seg ned med en god bok. Da hun ble 30 år tok hun skrivekurs på nettet. Så kom hun på 2. plass i en skrivekonkurranse arrangert av Det norske teater i Oslo. Stykket settes nå opp i Ålesund og heter "Hundedagane".

Så sendte hun inn fem noveller til flere forlag og fikk napp hos Oktober. Det tok to år før novellene kom ut mellom to permer, som novellesamlingen "Mørk bil bak", 2011. At hun har valgt å skrive på nynorsk er ikke noe selvfølge. Hun vokste opp med nynorsk som hovedmål på skolen, men så ble hun så lei av nynorsk at hun gikk over til bokmål - helt til hun kom til Volda som student. Der var nynorsk så innbakt i alt. På plakater på nærbua, i avisa, i dialekten og i lufta hun pusta i. Det førte til at hun begynte å bruke barndomsspråket sitt igjen. Når hun skriver, er det en nynorsk som er ispedd dialekt. For oss som er bosatt i samme område som henne, vil dette være gjenkjennende.

Noe av det hun la vekt på å formidle til ungdommene, var at ingen tekster er dårlige. De er bare mer eller mindre ferdige. Hun snakka også om at hun som regel tar utgangspunkt i noe selvopplevd når hun skriver. Det er da det blir mest ekte. Ikke at hun skriver om ting akkurat slik det skjedde, men hun bruker en følelse, et bilde eller noe hun husker - og så dikter hun videre på det.

Hun hadde med en skriveøvelse. Det handla om å bygge en troverdig, fiktiv karakter. Ungdommene skulle skrive en tekst hvor de gjennom å fortelle hva en person gjør og hvordan han/hun handler, skal fortelle ting om personligheten. Altså; ikke bruke så mange adjektiv, men heller vise gjennom dialog eller handling. ("Show, not tell"). Situasjonen vi skulle bruke var følgende: Det er fest i et lokale. Døra går opp, og det kommer en person inn i rommet. Beskriv dette.

(Døra på dette bildet er noe jeg tok med for morro skyld. Det er fra Ibsens Venstøp i Skien, fra det berømte mørkeloftet som ga inspirasjon til Vildanden. Her inne bodde Henriks gale tante, også kalt Rottejomfruen. Hun ventet på en ungdomskjæreste, en sjømann, og dette skal ha inspirert ham til å skrive Fruen fra havet.)

Ungdommene forsvant til ulike favoritt-skrivesteder i biblioteket. Jeg måtte hente pizza, så denne øvelsen fikk jeg ikke deltatt i. Da vi hadde spist og snakka mer med Henning Betten fra Tidens Krav, satte vi i gang siste del av programmet for kvelden. Det var at ungdommene skulle lese opp tekstsnuttene sine og at Angela og vi andre skulle gi respons. Det var ikke alle som skrevet like mye, men de fleste leste opp tekstene sine. Det var artig å høre henne kommentere. Hun tok tak i detaljer i teksten, hvorfor hun fikk en følelse av en bestemt alder på personen som kommer inn i rommet osv. Hver gang disse ungdommene mellom 13 og 17 år leser, blir jeg slått av det samme. Så raske de er til å komme med gode ideer, så mange detaljer de kommer på, så mange spennnende retninger én og samme oppgave kan få hos de ulike. Men tiden går fort, og vi rakk ikke mer. Men disse korttekstene skal vi jobbe videre med. Og jeg skal sørge for å få skrevet en sjøl.

Fint at lokalavisa tok seg tida til å dekke saken. Jeg synes det er flott at folk kan lese om aktiviteter litt utenom det vanlige. Kurs i kreativ skriving er ikke noe som tilbys på mange små steder, vil jeg tro. Vi er heldige som har fått til dette her.

En oppsummering - Jeg leser de nominerte til Ungdommens kritikerpris

2012-02-17T04:12:00.001-08:00

Det begynner å bli en stund siden jeg var ferdig med å lese de åtte nominerte til Ungdommens kritikerpris. Elevene leser ennå, men vi har prøvd å diskutere selv om ikke alle har vært ferdig med alle bøkene. Det er ulike meninger om bøkene, men en ting er elevene enige om: Det er mye sykdom, død og i det hele tatt mye trist i disse bøkene. Les gjerne mer om det HER

Et par av bøkene har humor som ingrediens. Det er særlig Eikemo og Hovland jeg tenker på. Jeg likte godt humoren til Eikemo, men elevene syntes ikke å være helt enig. Det var kanskje for burlesk? De kjente seg kanskje ikke så mye igjen. Hovedpersonen var jo ei dame i slutten av 30-åra.

Elevene hadde forventa seg mer spenning. Vi diskuterte bla utvalget av nominerte med kritikerfadder Ole Jacob Hoel. Han sa at han har jobba med en ungdomsskoleklasse som er med i en lignende pris for ungdomslitteratur. Der var det mye fantasy. Like mye som det er hverdag og sykdom i våre bøker. Det sier vel litt om hva slags bøker som skrives i Norge for tida. Eller kanskje det sier mer om den litterære smaken i Norge i 2011. Lista over de nominerte til feks P2-lytternes romanpris er uventa lik! Er kritikerne så enig?

Ungdommene er langt på vei enige. De synes det er mange bøker som er "dryge". Det betyr at det er lite spenning, og at de ikke gir noen store leseropplevelser. Jeg er uenig. Bøkene har gitt mange timer med kvalitetslitteratur som jeg setter stor pris på. Er det alderen som gjør det? Er det utdanning min?

Vi har brukt mye tid på dette. Nå gjenstår bare avstemningen. Alle elevene har ikke rukket å lese alt ennå, og nå ser de at kanskje den beste boka er den de ikke har lest. Det jobbes med å komme gjennom.

Jeg har ikke stemmerett. Det er elevenes egen sak, dette. Men jeg skal sørge for å samle inn stemmer i en egen avstemning for "gamlingene", dvs lærere, avdelingsleder, kritikerfadder og foreldre. Så får vi se hvor likt eller ulikt resultatet blir. Hva klassen satte som de tre beste bøkene - det vil jeg ikke røpe her. Litt hemmelighetskremmeri må det være. 1. mars er det høytidelig overrekkelse av prisen. Kristin Halvorsen er der. Alle jurymedlemmene (9 klasser). De nominerte forfatterne. Vi har det aller beste til gode. Og vi gleder oss!

Vil du lese blogginnleggene mine om de ulike bøkene? Sjekk under.

Merethe Lindstrøm "Dager i stillhetens historie"

Ragnar Hovland "Stille natt"

Tomas Espedal "Imot naturen"

Stig Sæterbakken "Gjennom natten"

Øyvind Rimbereid "Jimmen"

Marit Eikemo "Samtale ventar"

Anders Bortne "Ismannen"

Ingvild H. Rishøi "Historien om fru Berg"

Bøkene som kom i to forsendelser har gitt oss mye å tenke på, mye å diskutere og jeg tror alle har utvidet horisonten!

Artige lenker om "SPRÅK"!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

2012-02-14T00:46:00.003-08:00

Petter fra Typisk norsk har mye artig for seg. TRYKK HER for å se en artig lenke om hvordan det har gått inflasjon i "", !!!!!!! og STORE BOKSTAVER.

Måten man formulerer et budskap er viktig for hvordan det blir oppfattet. Sjekk Sjekk DENNE rørende lille snutten fra youtube om hvordan en blind mann/tigger får mer i boksen sin.

Språk er viktig. Språk er artig! Man kan gjøre temaet språk til noe veldig tørt og kjedelig... eller man kan hive seg uti språket som om det var en fristende stor vanndam!

Ei ellevill reise på sykkel - Eg les Brit Bildøen "Adam Hiorts veg" frå 2011

2012-02-11T11:05:00.000-08:00

Når Brit Bildøen er ute med ny bok, ja, så er det bare å finne tid, stenge ut alt anna og la seg bergta av boka. Har lese alt ho har skrive. Det gjorde eg før ho var gjesten min på bokkafé på Averøya i desember 2009. Ho var faktisk med på den offisielle åpninga av Averøy kulturkafé (ja, og så Atlanterhavstunnelen,da). Eg hadde gleda meg til denne boka. Veit ikkje heilt kva eg forventa, men eg vart veldig overraska da eg oppdaga at det var ein humoristisk bok forma som ein slags moderne Don Quijote. Så må eg med skam innrømme at eg ikkje har lese den verdskjende romanen om han som sloss mot vindmøller, bare utdrag. Men eg veit jo litt om stilen og innhaldet. Klarar så Brit Bildøen å bruke denne modellen på ein god måte? Eg synest det.

Allereie før historia startar ser ein trekk frå Cervantes. Det er innhaldsregister med korte oppsummeringar av handlinga frå kvert kapittel. Forteljaren er synleg både her og der. Brit Bildøen seier sjølv at det er ein blanding av pikareskroman og danningsroman. Eller ein miljøroman eller ein sykkeroman.

Jon Utskott er ein miljøvernar som kvart år syklar rundt i landet og held folkemøter, appellar, er innom lokallag og oppmuntrar folk med same meining som han. Og han provoserar dei som ikkje synest som han. Sykkelturen lesarane er med på er spesiell. Det er fordi ein ung filmskapar, Adam Hiort, skal vere med å dokumentere. Dei to er ikkje på nokon måte eit reisefølgje som ein skulle kunne tru kunne finne tonen, men det er mange hindringar undervegs, og dei finn kvarandra på ein underleg måte. Til trass for aldersforskjellen og at det er så lite dei har felles. Sauebønder, monstermastforkjemparar m fl skapar futt og fart undervegs. Juling blir det mange gonger.

Kva er bra med romanen?

Namna: høyr: Jon Utskott, Adam Hiort (kontrasten mellom dei er ikkje til oversjå)
Stadsnamn: Kongshaug, Stålfoss, Grå, Jordfall, Vakkerseter, Korme, Løgnedal mfl

Kontrasten mellom dei to hovudpersonane, Jon er ein røynd, idealistisk, sprek, sta miljøvernar og kvinnebedårar. Adam er moderne, usikker, forfengeleg (i starten), pølsespisande, ung mann. Den vennskapen dei utviklar er fascinerande. Ikkje mykje tomprat, men mykje action og vanskelege situasjonar gjer at dei nærmar seg kvarandre på ein rørande, klossete måte.

Reiseruta: eg kunne følgje Jon og Adam eit godt stykke, og mot slutten av romanen seier Ingeborg, den reddande engelen, at ho bur i Skien. Det kan eg sjølvsagt ikkje motstå! Grå,staden med distriktshøgskule med forfattarline, ja, eg har så klart mine mistankar ...

Romanen er utstyrteleg morsom og burlesk. Endeleg ein samtidsroman som får meg til å le hjartleg. Men det er eit alvorstungt tema som ligg under. Miljøvern er jo saka Jon Utskott kjempar for. Kanskje ikkje til å spøke med, men så mykje snakka om at det gjer seg med ein slik framstilling.

Brit Bildøen seier at ho har brukt 5 år på å skrive boka. Ho har hatt mykje artig med å gjere det, og ville halde på enno ... Eg er glad for at boka er komme ut. Det var ein stor glede å lese om Jon og Adam!

HER kan du høyre Brit Bildøen sjølv fortelje om romanen.

Vil du sjå ein videosnutt frå samtalen eg og Brit hadde på bokkafeen, sjå HER

artige navn
følge reiseruta
Skien, Odda,
alvor under
aktuelle saker, monstermaster osv

"Det rykker litt i en muskel i munnviken hans" - Jeg leser Annette Mattson "Å dele en flamme"

2012-02-11T04:38:00.000-08:00

Åtte noveller finnes i denne samlingen fra 2011. Jeg har bare hørt om Annette Mattsson før, og av en eller annen grunn har det ant meg at jeg ville like henne godt. Har man høye forventninger, er det ikke alltid lett å få dem innfridd, men jeg denne gangen slo de til. På baksida av boka står det "Vi møtes, vi forelsker oss. Vi ønsker å dele en flamme - men klarer vi å holde den i live?" Novellene handler om mennesker i parforhold. De har ulike utfordringer, og de løser dem på ulik måte.

Flere av novellene har handling i Italia, og en er lagt til Spania, til Barcelona. Den sistnevnte "Den tredje dagen" likte jeg spesielt godt. Kanskje fordi jeg drømmer om å dra til den byen, kanskje fordi jeg elsker spansk. Men novella hadde en utrolig god slutt. Jeg liker akkurat slike noveller. Som gir deg den lille overraskelsen på slutten.

Mange av de vi møter er inne i vanskelige situasjoner. For eksempel datteren som låser seg inn i morens leilighet uten å finne henne hjemme, og hvor uroen øker for hver setning. Ei kvinne sitter i et tre langs en motorvei i Italia. Hun nekter å gå ned. Hun minner nesten om gutten i Johan Borgens novelle "Kaprifolium" som har latt seg bedøve av blomster og situasjonen, som har låst seg fast. Et par vi møter på restaurant har en underlig måte å omgås på, kanskje for å få litt spenning i hverdagen.

Annette Mattson har skrevet tre novellesamlinger før denne. I tillegg har hun skrevet en roman og en ungdomsbok. Hun debuterte i 1997. Det er ikke så mange som satser på noveller. Salget av novellesamlinger er mye lavere enn salget av romaner. Folk jeg kjenner, som leser mye, innrømmer at de ikke leser novellesamlinger så ofte. Det synes jeg er rart. Noveller er jo selve indrefileen i litteraturen. Med få ord blir mye sagt og det ligger alltid en form for uforløst spenning mellom linjene. Ingen ting er tilfeldig. Når mange har så dårlig tid, skjønner jeg i alle fall ikke at de ikke unner seg en novellesamling i ny og ne. Lese en novelle - det rekker man.

Jeg har skrevet i skiensavisa Varden om noveller generelt. Les det gjerne HER

Les mer om henne HER

Kringsatt av fiender - Å jobbe med temaet "Død og pine" i norsktimene

2012-02-08T23:53:00.000-08:00

Et kapittel i boka Nettopp norsk handler om Død og pine. Det tar for seg krigslitteratur, monsterlitteratur, kriminallitteratur og vandrehistorier. Jeg har gjennomført dette programmet med flere klasser.

Først snakker vi litt i fellesskap om krigslitteratur. Et dikt som fikk ny aktualitet i sommer er "Til ungdommen" av Nordahl Grieg. Jeg har da vist denne sida for klassen.

http://www.1sted.dk/2verdenskrig/dokumentar/kringsatt_av_fiender.aspx

Her er teksten til "Til ungdommen" og man kan se og høre Kim Larsen synge sangen i en rocka utgave. Jeg har brukt å la elevene lese teksten høyt i klassen og så høre Kim Larsens variant. Etterpå lar vi alvoret synke inn med dette klippet fra Oslo Domkirke rett etter 22.7. hvor Ingebjørg Bratland synger den samme sangen. Hør HER

Det kan bli stille i klasserommet når stemmen til Ingebjørg Bratland fyller både domkirke og et rom på en stor skole i Kristiansund. Etterpå kan man snakke litt om hvor ulikt det musikalske uttrykket er, og hva det får å si for stemningen.

Så går jeg litt brutalt over til Trymskvida. Det er et utdrag av tegneserien i læreboka. Vi leser høyt teksten, men i første omgang utelater jeg originalversa. De tar jeg til slutt. Som oftest får jeg elevene til å lese. Vi tolker også bildene. Se kap om bildeanalyse i vg1-delen av læreboka.

De neste temaene lar jeg elevene jobbe med i grupper. Jeg deler dem inn i grupper og gir dem tema: Monsterlitteratur, kriminallitteratur og vandrehistorien "Mördare i baksetet". De må:

1. Lese det som står om temaet i læreboka
2. Lage stikkord
3. Leite opp noe på nett som kan illustrere temaet

Så tar vi en runde mot slutten av timen hvor alle gruppene skal presentere det de har funnet.

Poenget med alt dette, er å gjennomgå temaet "Død og pine" på en måte som trekker linjer mellom ulike sjangre og veksler mellom harmløs humor og blodig alvor. Slik er jo livet. Elevene skal lære seg å se og observere, analysere og løfte blikket. Når vi løfter blikket i gangen på bygget vårt, bygg 2, ser vi mer enn man gjør i mange skolebygg. Fint å ha himmelen så nær!

Jeg leker meg med dikt og kjeks på skrivekurs

2012-02-03T10:40:00.000-08:00

På skrivekurset i går ga jeg følgende oppgave til ungdommene. Finn et bilde eller en tegning i en bok. Skriv en tekst til boka. Selv gikk jeg mot hyllene der det står store bøker med mange bilder. Tok ut den ytterste boka på nederste hylle. Det viste seg å være ”Den andre siden av blått” Et bilde-dikt fra Lofoten og Vesterålen. Tekster av Lars Saabye Christensen. Ikke lett å velge bilde fra den boka, for det var så mange flotte. Men siden det var dikt også, ble jeg sittende å lese på dem. Da bestemte jeg meg for å bruke den kunstneriske friheten jeg alltid gir ungdommene, skriv hva du vil (hvis du ikke liker oppgaven, forandre på den). Jeg ville skrive et dikt ut fra hans dikt. Setning for setning endret jeg på ord og betydning. Det er rett og slett en lek med språk. Det var overraskende artig og resultatet ble ikke så aller verst, synes jeg.

Diktet som var utgangspunket mitt var slik:

Arkeologi

Ikke snu allesteinene du

ser

(det er noe der somkanskje ikke tåler dagens

lys, det er noe dersom kanskje trives

med å ikke bli

sett)

så ikke snu allesteinene du

ser

gå heller forbi,eller hvil deg

der, på steinen, ogdrøm om

det som ennå ersynlig

la også mørket fågjøre jobben sin

det er ikke verre

la oss si det slik;de ligger ganske

fint det er ligger, steinene, med

kinnet mot jorda

og festet tilhimmelen

i tråder tynnere ennregn

Lars SaabyeChristensen

”Den andre siden avblått” Et bilde-dikt fra Lofoten og Vesterålen

Min variant:

Morfologi

ikke snu

ikke se meg i øynene

(det er ikke noenspesiell grunn, for

jeg er helt ærlig,men litt

sliten og blikket er

sårt)

så ikke se meg inn iøynene, du

skjønner

jeg vil helst gåforbi, springe

fort og heller ta altbokstavelig

bruke morfologien

gjennom ordene,bøyingen,

se, blikk,

la bokstavene gjørejobben sin

det er ikke så ille

nei, si ikke det:ikke bøy

ordet se, ordet blikk

de står ganske

fint der de står,ordene, på

papiret

her jeg løsner demfra papiret

som tråder ut av etmønster

e s

k k i l b

Jeg er så glad for å være lærer på et kurs i kreativ skriving for ungdom. De er så positive, så kreative og så fulle av gode historier. Gleder meg til å samle tekster fra dette kurset for å gi ut i en eller annen bokform. I pausene spiser vi kjeks, denne kvelden i form av bokstaver (selvfølgelig).

Jeg leser ”Mørk bil bak” av Angela Hagen 2011

2012-02-03T10:23:00.000-08:00

Novellesamlingen erdebutboka hennes. 9 noveller og til sammen 107 sider. Jeg hadde hørt om henne,fra Molde. Gledet meg til å lese denne boka. Ble ikke skuffet. Fra første sidehar hun oppmerksomheten min. Det er akkurat slik gode noveller skal være. Man fårfortalt en del, men akkurat i tida går teppet ned. Så blir man sittende der åtenke og lure. I alle novellene er det mye som ligger mellom linjene. Det ermye uro, mye liksomslossing som blir akkurat litt for hardhendt. Noen lengterut, andre prøver å holde igjen.

Bak på boka står ”I Mørk bil bak” vil nokon rive seg laus,mens andre strittar imot. Det handlar om sjalusi og skuldkjensle, om draumar oglengslar, og om små ting som kan bety mykje.”

Språket er enkelt oglite dramatisk, men det skjer mye under overflaten. Noen innslag av dialektgjør det hjemmekoselig for en bosatt i samme fylke som forfatteren. Man kanogså kjenne igjen steder. Dovre nevnes. Ellers har det ikke noe å si hvornovellene foregår. Det kunne ha vært hvor som helst. For det er demellommenneskelige forholdene som er i hovedfokus.

Personene vi møter eri (mer eller mindre definerte) parforhold med unntak av de gamle venninnene. Fellesfor de fleste er ubalansen. Noe skjer, noe er i ferd med å skje, og vi vet ikkeriktig hva det er.

Favorittnovellene mine er ”Eg kler ikkjelue” og ”Grunnoppskrift”. Baretittelen er slik at jeg får lyst til å vise dem til ungdommene på kurset ikreativ skriving. Symbolikken er meget god, når man har lest novellene, vel åmerke. Noe som bare er en tittel, vil åpenbare seg når man har lest teksten.Slikt liker jeg.

Jeg vil lese mer,Angela Hagen!

Les hva Vidar Kvalshaug i Aftenposten mener om denne og et par andre: HER

Andre anmeldelser: http://tb.no/kultur/bok/fengende-og-god-debutant-1.6577881

Den store skredulykken på Slatlem i 1830

2012-02-02T06:31:00.000-08:00

Jeg har lenge ønska å finne mer informasjon om det tragiske snøskredet som gikk på Slatlem i 1830. Det har blitt fortalt til meg mange ganger, men jeg har ikke skrevet det ned. Så skrev Jostein Seljehaug om det i lokalavisa, jeg tok vare på utklippet og her gjengir jeg innholdet. Takk til Jostein som har samla så mye lokalhistorie og bilder!

Bildet av bautaen er tatt av Pernilla Simolin.

Skrevet av JosteinSeljehaug i Tidens Krav 29.12.09. Gjengitt med tillatelse.

Lille julaften 1830gikk et stort snøskred på Slatlem i Averøy. Fire garder ble rammet. Timennesker omkom denne førjulsdagen.Det hadde gått tettesnøbyger over lengre tid denne førjulsvinteren 1830. Til dels store snømengderhadde lagt seg i fjellene. Rett opp under jul slo været om med mildvær og regn.

Slatlemgardene lå påden tid lenger opp under fjellkanten. Her var de samlet nokså nær hverandre.Slatlemgarden var opprinnelig én gard. Seinere ble den delt. I 1830 var detfire garder på Slatlem. Det var Johanstua, Negarden, Bortistua og Nordistua.Disse gardene eksisterer slik også i dag. Hvorfor gardene lå så nært opp tilfjellet, kan kanskje være fordi de brukte mye fjellet til beite for dyrene. Detvar aktiv seterdrift på sommerstid. Da bar de ned melken til gards igjen ettermelkingen på seteren. Området er brattlendt og heller ned mot sjøen. Jorda erveldig fruktbar. Her er det solvent, og våren kommer tidlig i hellingen påSlatlem.

Det stundet mot jul,og karene på Slatlemgardene dro, slik skikken var, utenbygds for å fåjulebrennevinet i hus. Det er noe usikkert om det var til Kårvåg på andre sidenav fjellet de dro, eller om det var til byen, til Kristiansund. I alle fall varde fleste av mannfolkene på de fire gardene på Slatlem borte lille julaften1830. Hjemme var kvinnfolkene, drenger og tjenestetauser i full gang med altdet som skulle gjøres ferdig til julehøytiden. Barna var også med og hjalp til.På grunn av det store snøfallet, var det nok ekstra mye å henge fingrene i. detvar en stri jobb å holde det farbart mellom husene, uthus og løe. Skodda hang tung ned etter fjellsiden. Detregnet og været var surt og grått. Da det led mot kveld (nonstid), kunne folk inærheten høre liksom en dump lyd, som en slags torden. En stor snøfonn haddeløsnet fra fjellet ovenfor. Sammen med stein og jord styrtet snømassene nedoverfjellsiden mot gardene på Slatlem.

Fjellet var den gangikke skogkledd som i dag. Her var det heller nakent. Lite var det som tok imotda skredet løsnet. Det tok med seg tre av gardene; Negarden, Bortistua ogNordigarden. Disse ble helt ødelagt av raset. Huset i Johanstua stod lengervest, inntil en haug, der hvor raset delte seg. Her ble en vegg innslått avlufttrykket. Ellers var husene på denne garden uskadd.

Folkene som var ihusene, ble begravd i de tunge snømassene. Til sammen ti mennesker omkom idenne ulykken. Elisabet, kona på Negarden var på kjøkkenet og holdt på å bakeda raset gikk. Hun hadde en baksteskje i den ene hånden. Med denne greide hun ågrave bort snøen slik at hun fikk puste. Dette ble redningen for henne ogbarnet hun bar på. Baksteskjeen var et skjell. Det ble brukt til å øse mel med.Elisabet og mannen mistet alle barna sine i rasulykken. Nils var fem år,Ragnhild tre år, og Kristianna var bare to år gammel. Hun døde for øvrig på sinfødselsdag den 23. desember. Elisabet og Tomas fikk senere fem barn. Ragnhild,som var i mors liv på rasdagen, ble født året etter den store rasulykken. Både konai Nordstua og Bortistua omkom. Det gjorde også en eldre kone, KiristiEllingsdatter Tøvik. Likeså døde flere av tjenestefolket. Det var også et barn(10) til blant de forulykkede. Noen naboer var i fjøset og melket denneførjulskvelden. Da de kom ut på tunet, så de at terrenget var helt annerledes. Deskjønte nat det måtte være hendt noe forferdelig.

Raset gjorde dypt inntrykk på folk. Hele bygdaog bygdene rundt var i sorg. Å rammes av en så stor ulykke på et så lite sted,setter sine spor. Første nyttårsdag ble det holdt begravelse i Kornstad kirke.

Kistene stod fremme ikoret og i midtgangen. En stor sørgeskare var møtt ram for å ta et sistefarvel. En av de pårørende, som hadde mistet sin kone, fulgte den gamle skikkenmed å kle seg i sekk og aske (sørgeklær). Dette ble gjort for å vise sin storesorg. Presten holdt sin tale ut fra Davidssalmen: ”Et menneskes dager er somgress. Når vinden farer forbi, da er det ikke mer til” … Takket være enbaksteskje berget Elisabet, kona på Negarden, livet. Hun er dermed blittstammor til mange etterkommere, som i dag er spredt rundt om på flere plasser ilandet.

Sagnet forteller atRagnhild var unnfanget og var i mors liv da raset gikk. Ifølge kirkenebøkene,er dette mer usikkert. Der står det at Ragnhild ble født 19. desember 1831,altså nesten ett år etter den store rasulykken. Hva som er riktig, er ikke godtå vite. Ragnhild giftet seg i 1856 ned Svend Svendsen Visnes fra Eide. Han tok,slik tradisjonen var, etternavnet etter garden på Slatlem. Ragnhild og SvendSlatlem drev gardsdrift. De fikk fem barn. Ragnhild døde i 1913.

I 1997 ble det reistet minnesmerke over de omkomne. Jann Egil Slatlem, Hilmar Rånes og Odd AllanSørensen er på bildet i ferd med å få bautaen på plass. Steinen var hentet fraområdet i nærheten.

(Jeg får ikke snudd bildet.)

Ragnhild liggerbegravd på kirkegården ved Kornstad kirke. ”Sov søtt” står det påinskripsjonen.

De ti som omkom harfått navnene sine hogd inn i steinen:

Kirsti EllingsdatterTøvik (kone 67 år)

Karen MadsdatterSlatlem (kone 60 år)

Gunnhild TørrisdatterSlatlem (kone 61 år)

Nils Tomassen Slatlem(barn 5 år)

Ragnhild TomasdatterSlatlem (barn 4 år)

ChristiannaTomasdatter Slatlem (barn 2 år)

Kari JohanessdatterGaustad (tjenstejente 24 år)

Ane OlsdatterBjørnvik (tjenestejente 25 år)

Ole Olsen Helset(tjenstekar 23 år)

Ane Olsdatter Bolli(barn 10 år)

"Talent for lykke" - Jeg leser Ari Behn

2012-01-25T05:15:00.000-08:00

Det er vanskelig å lese og diskutere Ari Behns bøker uten at alt detutenomlitterære kommer i veien. Jeg har prøvd å tenke på ham som forfatter idette innlegget. Det andre får andre ta seg av. Da han kom med sin debut,novellesamlingen ”Trist som f…” i 1999, leste jeg om ham i avisene. Allerededer ser jeg at alt det rundt kommer litt inn. For jeg skjønte at dette var enjeg kom til å høre mer om. Altså leste jeg boka. Det var fort gjort, for å sidet slik. 15 korte fortellinger. Veldig korte. Kun 94 sider totalt. En novelleav Hans Herbjørnsrud kan være like lang som Ari Behns samling av fortellinger.Når det er sagt, er fortellingene hans gode. I 2001, var jeg på et skrivekurs iregi av Bjørnsonfestivalen. Der sørget læreren vår, Selma Lønning Aarø, for atvi fikk to gjester som leste egne tekster og svarte på spørsmål fra ossskriveelever. Det var Ari Behn og Steinar Opstad som kom. Ari Behn leste blantannet den lille historien ”Tre sekunder”, som er en av mine favoritter. SteinarOpstad leste fra sin diktsamling ”Analfabetisk”. Jeg hadde hørt program om hanpå radio. Det var interessant å møte to så ulike forfattertyper.

Det begynner å bli en stund siden jeg leste boka, men jeg husker at jeglikte dem. MEN, det er et men her. Den minnet meg om en del andre bøker jeg harlest, såkalt dirty realism. Skittenrealisme. Jeg hadde lest Jonny Hallberg,Vidar Kvalshaug og Levi Henriksen med flere. De er alle veldig gode til åskrive, men jeg kommer til et punkt hvor jeg blir sliten av tiltaksløse,sosialt usikre, bakfulle menn. Det er for mye festing, spy og hodepine til atjeg holder ut. Ok, så har jeg sagt hva jeg liker minst ved bøkene til Ari Behn.For jeg opplevde at både debuten og ”Bakgård”, som kom i 2003, føyde seg inn irekken av skittenrealisme på norsk. Det skal sies at Ari Behn er veldig dyktigtil å lese opp egne tekster. Han er som mange mener noe om, også som forfatter,ofte uten å ha lest noe av ham.

Leseringen leste ”Bakgård”. Det var jeg som insisterte på at vi skullelese noe av ham. Dessverre ble det samla negativ tilbakemelding. Det var rettog slett for mye skittenrealisme og tragisk utnytting av unge gutter i Marokko.Husker best den kvalmende følelsen jeg hadde under lesingen. Tror ikke jeg siernoe mer om den her. De to neste bøkene ”Entusiasme og raseri”, 2006 og ”VivianSeving etc”, 2009 har jeg ikke lest.

Derimot har jeg lest ”Talent for lykke” som kom seint høsten 2011. Jegleste i avisa om at den hadde tatt opp igjen stilen fra debutboka. Det lovetgodt, tenkte jeg. 20 korte fortellinger er raske å lese gjennom, men man bør igrunnen ta seg litt tid. For det han gjør, er å fortelle bare noe som hører tili en større sammenheng som vi som lesere må tenke ut selv. Det liker jeg. Minfavoritt er den første ”Alt blir som før”. En sår historie om et ektepar somjeg tror har mistet et barn i en ulykke med en sykkel involvert. I tekstenhandler alt om sykkelen, men det ligger mellom linjene en tragedie og dirrer. Detkan selvfølgelig være alt mulig annet med den sykkelen, og det at det er sååpent, er spennende. Sykkelvraket er brukt som omslag på boka.

Ari Behn har gjort mye ut av seg i media og media har gjort mye ut av ham. Han er en omstridt mann. Jeghar litt ambivalent forhold til en del av det han har skrevet. Likevel nølerjeg ikke med å si at jeg har sansen for ham. Han er en dyktig forfatter. At haner modig, er heller ikke til å tvile på. Vanskelig å være forfatter i denrollen han har. Kritikkene jeg leste før jeg hadde fått åpna boka, at han ertilbake i den formen han mestrer best, det er jeg helt enig.

Har du ikke lest noe av ham? På tide. Kanskje på tide å oppdageforfatteren Ari Behn!

Les anmeldelse av Talent for lykke HER

En søndagstur - litt trim, litt hest og litt orgelspill

2012-01-23T06:03:00.000-08:00

Å gå seg en søndagstur er deilig. Man får trimma litt, se flott natur og gjøre inspirerende småstopp underveis. Som å klappe på en hest og som å gå innom en iskald kirke for å øve bittelitt på kirkeorgel.

Dagen var vakker og kald.

Første stopp var hos hesten. Ikke noe ridetur, bare litt leiing og litt godsnakk. En gulrot ble det også.

Så var det mora som fikk ønsket sitt oppfylt. Det var å stoppe ved Kornstad kirke. Ta en del bilder, spille litt orgel. De som rusla utenfor, på kirkegården, kunne høre fjerne toner.

Jeg blir aldri lei av å fotografere inne i og utenfor kirker. Det er så mange fine motiv. Vil noen se flere bilder, sjekk filmsnutten min HER

Det tok sin tid før disse to damene kom seg hjem fra turen. Men vi var glade og litt slitne da vi kom hjem. Den ene hadde hestehår på klærne og den andre hadde noter i sekken som burde være framme litt oftere. Fin søndag!

"Solid er ein misforståing" - Jeg leser "Maud og Aud" av Gunstein Bakke

2012-01-23T03:20:00.000-08:00

En roman om trafikk. Det er undertittelen. Jeg er bare sånn passe interessert i trafikk. Men jeg hadde hørt og lest at denne boka skulle ha en ganske annerledes tilnærming til temaet, og jeg visste at den skulle være usedvanlig original og god.

La meg si det med en gang. Dette er en utrolig tankevekkende bok. Det er store tema som blir tatt opp. Død, det å overleve, det å miste, sorg, kjærlighet. Det skjer kanskje ikke så mye i boka. Det er stor dramatikk i det som danner utgangspunktet, nemlig en dødsulykke. Men måten boka behandler temaet på er veldig lite brølende, actionfylt. Det er en essayistisk undersøkelse av alle mulige sider ved trafikk, ulykke, veier, tunneler osv. Språket er til tider poetisk, til tider veldig saklig. Poetisk slik at ting synker inn i leseren, sakte og vondt. Saklig, på en måte som gjør at det vi har rundt oss til daglig som: veier, svinger, tunneler og biler, plutselig står for oss som noe annet.

Fortellingen om Maud og Aud blir litt borte underveis, selv om de dukker opp igjen på slutten. Det er noe fascinerende og vondt med at de to tvillingene går fra å være helt like til å bli ulike, fordi den ene ble rammet hardere av ulykken enn den andre. Det er likevel ikke den hardt skadde som dør i løpet av boka. (Røper jeg for mye nå?). Det blir litt Siss og Unn over disse to, synes jeg. Den som kom fra det med skrekken i behold, er den som kanskje lider mest.

Det var ikke alt jeg skjønte i boka. Til tross for at jeg leste veldig seint, var det nok ting jeg ikke tok meg tida å tenke nok på. Det er faktisk ubehagelig å lese en slik roman om trafikk, når man er pendler. Hver eneste dag suser man av gårde i denne bilen, som man ikke har tenkt så mye over, og hver eneste dag skjer det ting i trafikken. Alle som skal kjøre bil burde lese denne boka. Så kanskje de ikke tok den forbikjøringa som var så unødvendig. Så tenkte de seg kanskje litt bedre om neste gang de var i en saktegående kø ...

I det siste har jeg begynt å samle sitat fra bøkene jeg leser. Mye fint å finne i denne.

"Å leve er en kortvarig dispensasjon frå fråverete" s 48
"kle instinkt i språk" s 97
"Dette er den siste gongen du ikkje skal døy" s 108
"Solid er ein misforståing" s 135

Vil du lese anmelder fra aviser? Sjekk Dagsavisen HER
Dagbladets HER

Mange bøker jeg leser blir fort glemt. Denne kommer til å ligge å lure i bakhodet når jeg kjører bil. Alle sjåfører burde lese den. Veien til førerkortet og "Maud og Aud"!

Digital-gal - Jeg lager filmer fra lokalmiljøet

2012-01-22T04:41:00.000-08:00

For et år siden var jeg på kurs i forbindelse med NY GIV-satsinga i ungdomskole og videregående skole. Der var jeg innom temaet å lage filmer. Evt at man setter sammen bilder til filmer. Arne Olav Nygard hadde en av forelesningene. Skjønte med en gang at det var noe for meg, men det tok meg en del tid å komme i gang. Men så omsider satte jeg meg ned med Windows live movie maker. Gjett om det var morro! En av foreleserne Margunn Mossige sa til meg "Dette må være noe for deg! Tenk på alt du kan lage!" Hun fikk så rett, så rett.

Det starta på en måte med facebook, så bygde det seg opp med denne bloggen. Det å ta bilder og det å dele dem ble så utrolig artig.

Om ikke lenge får jeg gjester fra Latvia, Irland og Spania. Jeg tenkte det kunne være fint å lage noen filmsnutter fra de stedene vi skal være og besøke. Det har blitt en hel produksjon av filmer fra historien, fra kirkene, fra natur og håndarbeid. Jeg klarer ikke å stoppe.

Men jeg vil gjøre dette i lovlige former. Altså er det bare mine egne og av og til datterens bilder (som jeg aller nådigst får lov til å bruke) som er i filmene. Jeg bruker bilder jeg har tatt fra offentlige konserter og tilstelninger og spør om det er greit at jeg bru
ker bildene. Musikken henter jeg fra www.findthetune.com.

Det har hopa seg med bilder fra et par års ivrig knipsing. Læremesteren er datteren på 13 år. Hun har innfallsvinkler til fotografering jeg aldri hadde kommet på selv.

Å analysere et spøkelse - Jeg leser Tidens krav

2012-01-20T01:58:00.000-08:00

Det hender jeg ikke klarer å dy meg, må skrive inn noe til avisa. Denne gangen var det kritikk av måten avisa hadde framstilt en sak.

Å analysere et spøkelse

Rett som det er klipper jeg sider fra aviser, gjerne lokalaviser. Jegtrenger nemlig å supplere norskboka med lokale, ferske oppslag. Elevene skallære å bli kritiske. De skal kunne orientere seg i verden med økende grad avevne til å se gjennom ting, til å se bak det de får presentert som sannheter.Da må de analysere. Selv lærte jeg å analysere da jeg tok norsk grunnfag ogleste en god bok av Trond Berg Eriksen, som het ”Budbringerens overtak”, enmediehistorie. I det siste har jeg gjennomgått temaet ”nyheter” med en vg2klasse. Vi har snakka om hva en god nyhet er, ulik bruk av kilder, vinkling avsaker, utvalg av saker, bruk av bilde og tekst, hvordan bilde og tekst utfyllerhverandre eller motsier hverandre. Da jeg fikk se framsida på Tidens Krav påtirsdag, så jeg straks at jeg hadde et supert eksempel på hvordan en avis kanbruke sitt overtak som budbringer. De kan med enkle grep framstille noe slik atdet er lett å misforstå, særlig hvis du leser litt overflatisk.

Hva tenker jeg på? La meg gi en kort analyse. Med fete typer skriver Tidens krav ”Snakketom sammenslåing”. Dette leser jeg først, samtidig som jeg ser bildet av toordførere. Ann-Kristin Sørvik fra Averøya og Per Kristian Øyen fraKristiansund. De smiler og står tett sammen. Jaha, tenker jeg, og får teen ihalsen. Hva er på gang nå? Så leser jeg det med litt mindre skrift. ”…uten atordførerne ville si ordet høyt”. Aha, så det er avisa som sier ordet høyt. Somleser er dette mitt førsteinntrykk. Jeg slår opp på side 4, for jeg erinteressert i tema, og dermed unngår jeg å gå i den fella som åpenbart liggerher. Jeg unngår å tro at de to står der med smilene og at begge to håper på enkommunesammenslåing veldig fort. Det viser seg nemlig at det bare er PerKristian Øyen som ønsker dette. Han får ordet først. Først er det en innledninghvor vi får høre at det er de andre politikerne fra de to formannskapene som harsatt navn på dette spøkelset. De var samla for å diskutere noe annet ennkommunesammenslåing. Det opprinnelige temaet for møtet blir ikke berørt noesærlig. Øyens åpningsreplikk i reportasjen er fra avslutningsinnlegget hans omsamarbeid mellom de kommunene. Det betyr vel at han sa mye annet, men som avisaikke prioriterer.

Jeg får så lese at Ann-Kristin Sørvik ikke nevnte kommunesammenslåing isitt innlegg. Resten av avisreportasjen,som altså mest naturlig skulle ha tatt for seg tema for møtet, handler kun omkommunesammenslåing. At den og den mener at det er bra. At det ble så vellykketat Frei med sammenslått. Heldigvis får Ann-Kristin Sørvik og Averøy-rådmannOlaug Haugen sagt at det de ønsker er interkommunalt samarbeid. Siste ord fårheldigvis Sørvik ”Vi skal snakke sammen oftere uten at spøkelset sammenslåingkommer på bordet tvert.” Får håpe det, får håpe det. Jeg er ikke overbevist.

Til alt overmål har Tidens krav gått ut og spurt fem på gata. Jeg blirikke akkurat sjokkert over at det er fire fra Kristiansund som får uttale seg(ok, journalisten stod i byen) og at det er to som sier ”det er sikkert bra”,en som sier ”vet ikke”, en som helt klart positiv og en (han fra Averøy) somsier noe som verken er ja eller nei. Ja, ja, så får man satt tydelig strekunder tema for hele reportasjen. Man får liksom vitenskapelig bevist at folketmener at kommunesammenslåing er så bra.

Jeg irriterer meg grenseløst over denne måten å vinkle en sak på. Overskriftog bilde på framsida er veldig misvisende, spør du meg. Det er greit at man kanta en debatt om sammenslåing, men ikke på denne måten!

Når det gjelder sakens tema skal jeg ikke si så mye, det er vel neppetil å misforstå at jeg er sterkt imot kommunesammenslåing. Hvorfor? Fordi jegvet så inderlig godt hvor langt det fra indre Averøy til Kristiansund. Denstrekningen tilbakelegger jeg hver dag. Det er forresten ingenting mot hvorlangt det er den andre veien, fra Kristiansund og helt inn til Steinsgrenda,der jeg bor. Den mentale avstanden er vel enda lenger. Jeg kom ikke fra en bypå Østlandet for å bo ytterst i en utkant av en storkommune, med lang vei tilder alle vedtak fattes, lang vei til sentrum og der det skjer noe av betydning.Jeg bosatte meg på Averøy fordi mannen min har røttene der, fordi det er etlite og nært samfunn. Slik bør det fortsette å være!

De store spørsmål på timeplanen - besøk av Pål Steigen og boka hans "Sammenbruddet"

2012-01-16T04:04:00.000-08:00

Av og til kommer det gjester til skolen. Denne gangen var det Pål Steigen. Han holdt foredrag for de eldste elevene. Tema var de store spørsmål: jordas ressurser, fordelingen, framtida, olja, verdenssituasjonen. At han er politiker, la han selvfølgelig ikke skjul på. Han er tilknytta partiet Rødt. I høst ga han ut en bok som heter "Sammenbruddet". Det var ut fra denne boka han snakka til oss.

Jeg tok notater fra opplegget. Her er det jeg fikk med meg, men merk at det ikke er ordrett sitert.

Økonomi og politikk

Kan virke absurd, men i Spania feks vil 50% av ungdommenvære arbeidsledig. Realiteten i Europa er slik. For oss er det helt annerledes.Hver 6. amerikaner er på randen av sult, kan ikke betale regningene sine. Hvahar skjedd?

Kapitalismen var i vekst da han vokste opp. Varte fram til2000. Etterpå har verden vært prega av et par kriger, Afghanistan og Irak. Krigerde ikke hadde råd til. Amerikansk økonomi er i dag gjeldstynga.

Hva har skjedd? Kapitalismen klarer ikke lenger å få tilvekst. Flytta produksjonen til Kina, pga lave lønnskostnader. De rike har blittrikere, mens amerikanske borgere har mista jobbene sine. Noe av samme skjer iSør-Europa. EU så ut til å være en god ide for en del land. Først kraftigvekst. Euro ble innført. Prisstigning. Tyskland har tatt over styringa avmarkedet. Mange land har høy gjeld som de ikke klarer å betale. Mye har kjøptav Tyskland. Tyskerne har tjent på det.

Sammenbruddet var en tøff tittel i aug 2011. Men nå brukesdet ordet mye. Man kutter i skoler, tjenester osv. minner om Europa på30-tallet. Etter 1.vk måtte Tyskland betale erstatning og fikk dem ut i etuføre som åpnet opp for Hitler. Krise til krise.

Olje. Energikrise. For de fleste land er olje en storutgift. Nå er olja veldig høy pris.

Kina vokser veldig. Oljeproduksjonen er stabil. Kina vil blistore. Skal alle kinesere ha hver sin bil? Hvis Kina skal ha like storbiltetthet som USA må man doble antallet biler. Doble oljeproduksjon. Kinakjøper opp mineraler, kobber. Vi har tenkt på Kina som et fattig land. Men detenker ikke sånn. Tyskland er avhengig av leveranse av billig arbeidskraft fraKina. USA har kjempegjelde til Kina, for å kjøre kriger. Hillary Clinton snakket om amerikanskestatsobligasjoner, snakka ikke om Tibet og mskrettigheter.

Kampen om ressursene. Særlig olja. USA og Israel truer Iranmed krig. Vil kunne føre oljeprisen veldig høyt. Rovdrift på alle ressurser.Økologisk fotavtrykk. Jordas bæreevne. Vi setter alle et fotavtrykk bruk avvann, energi, mineraler osv. Norge bruker 3 ganger så mye pr innbygger somjordas bæreevne. Vi kunne trenge et par planeter til for å kunne fortsetteslik. USA bruker 7 ganger så mye som bæreevnene. Veldig alvorlig. Globaloppvarming er ikke et framtidstema. Det skjer akkurat nå. Vi får et merdramatisk vær. Eksempel på ekstremregn i Italia. Han bor en del i Italia. Havetblir surere. Korallene klarer seg ikke, skjellene klarer seg ikke, dyreplanktonklarer seg ikke. Dårlig i systemet. Fisken lever av plankton, vi lever av fisk.Det nederste leddet blir borte. Synd for oss også, som er øverst i systemet.

Moderne landbruk bygger på stor bruk av olje. Når olja bliren mangelvare, så får vi problemer. Det er ikke lett å erstatte olja. Vi erheldige som har vannkraft. Birkeland og Eide, nitrogen fra luft, høye temperaturer.I kina lager man elektrisitet av kull. Ressursene er nesten brukt opp. Årsakentil at det drives en rovdrift. Det er kapitalismen som liggger til grunn. Detkommer til å bli mindre kull og gass. BNP øker med 4 % hvert år nå. Er detmulig å fortsette slik. Det finnes det ikke råstoffer og energi til. Veksten måstoppe. Da får man problemer. Arbeidsledighet og sult. Fordeling av ressursene. Bør være mer likt. Fellesskap ikommunismen. Noen få tjener på alt dette. En promille tar mesteparten. De 7rikeste i verden tjener like mye som de 40 fattigste landa til sammen.

Ungdom – luksusfelle. Vi bør ikke være så fornøyde med at det går bra her.Ungdommer i andre land har allerede begynt å merke problemene. Spania Irland.Oljefondet. Investert i tvilsomme. Oljefondet er symboler i en database. Hvisden amr børsen klapper sammen, er det borte. Det er gambling. Man burde ha bygdbedre veier, bedre energisystemer, bruke pengene til noe vi kan leve av iframtida. Politikere i dag er slaver av pengemarkedet.

Det haster med å komme ut av denne kritiske situasjonen.

---

Det ble så åpnet for spørsmål fra salen. Kommunisme er etbegrep vi diskuterer av og til. Her hadde vi sjanse til å ta en frisk debatt.Det manglet ikke på kritiske spørsmål. Han svarte godt for seg. Men det er jolov å være uenig, kanskje ikke så mye i problemstillingene, men i alle fall iløsningene han presenterer.

Han mente at det er lettere å lage en kommunistisk løsningenn å lage en kapitalistisk løsning. Fordi det er lettere å dele enn å tjene pånoe. Han pekte på at en del av folka som har skapt internettet har tenktdeling, ikke å tjene penger. Det tilhører samfunnet, ikke noen få rikemennesker. Dugnadsprinsippene. De som vil tape på det, er så få. De som vil tjenepå det, er så mange.

Nytt spørsmål fra salen. Hva vil du vi skal gjøre? Enomlegging som er den største i verdenshistorien. Kan ikke skje med ett slag.Men vi kan begynne nå. Det står mellom privatisering og felleskapsløsninger.Vann for eksempel bør tilhøre alle. Det må ikke privatiseres. Mermatvareproduksjon. Boliger og arbeidsplasser må bygge slik at folk kan brukebeina, ikke bare ha transport hele veien.

Han mente at det var Galematias å satse på olje så mye.

Uten fosfat, ikke noe mat. Ressursene tar slutt. Man må tavare på ressursene, og resirkulere.

Tar man vekk bilen, vil man se hvordan man må bygge omlandet.

Nytt spørsmål: Hvordan tror han at kommunismen vil kunneredde oss? Han er fra den gamle kommunistiske bevegelsen. Han tror påfellesskapsløsninger, den gamle typen kommunisme gikk på snørra. Ungdommen må selv finne løsninger. Det er denretningen man må gå uansett.

7 milliarder mennesker

Han har lansert begrepet Kommunisme 5.0. som er en åpenkildekode hvor alle kan skrive sin del. Ingen pyramide hvor noen få sitter påtoppen. Kommunisme 4.0 er den gamle, dvsKina og Russland osv.

Spørsmål fra salen: å bruke opp oljefondet. Vil man ikke dafå en stor inflasjon? At man ikke har noe igjen når olja tar slutt. Svar: hanvil ha lavere tempo. Framtida er at framtidige mennesker har noe å gjøre her ilandet. Han vil bygge om landet slik at det er mulig å bo her framover. Byggeboliger som ikke trenger så mye energi. Ikke bruke fondet til å investere iamerikanske aksjer. Man bruker ressursene, man tenker ikke på hva man skalgjøre etterpå. Sosial boligbygging. Man skulle kunne dekke boligkostnadeneav 20% av en arbeiderinntekt. Denne bygginga ble avskaffa av H og AP, mentehan. Man satser for mye på kapital enn folk.

Spørsmål fra salen. Hvordan få folk til å ta høyrer utdanninghvis man ikke tjener mer enn de som ikke tar den utdanninga? Svar: penger erikke den eneste belønning man kan sette pris på. Muligheter til en spennendejobb osv. Vi er kjørt inn i et ekornhjul hvor vi anhengig av penger for å hatrygghet. Hvem du er kan også gi deg prestisje. Ingen ekstra motivering det mantjener mer enn en halv million i lønn i året. Når man har store lån, blir manslave av rushet etter penger. I kapitalismens hjemland, USA, har Occupy-bevegelsensatt fingeren på problemet, så effektitvt at politiske rådgiverne sier til sinepolitikere høyt i systemet: vær forsiktig med å bruke ordet kapitalismen.Capitalism er negativt. Free enterprise er bedre ord, men står for det samme. Commonisme.The commons, almenningen. Et nytt begrep.

Søker man Steigan på nettet, ser man at han er Norges ”verstemann”. Mange liker ham ikke. Han advarte oss med et smil.

Avslutningsappell:

Tenk nytt! Gå sammen med andre om å finne løsninger. Men troikke at det går an å gjøre som hans generasjon, de har stengt en vei for dereungdommer. De må finne på andre ting!

Han mener de må satse på å unngå et vekstsamfunn. Hellerbasere på fellesskap. Han kaller det kommunisme, men hvis andre vil kalle detnoe annet er det greit. Men løs problemene!

Hvilken retning skal man velge?

"Eg starta bilen og sette giret i fri. Det er eit godt stykke att, sa eg" Jeg leser "Køyre frå Fræna" av Lars Petter Sveen

2012-01-07T07:54:00.001-08:00

Jeg har som mål å klare å følge med på forfattere fram området hvor jeg bor og ferdes, dvs Nordmøre og Romsdalen + Telemark. En av de jeg har visst om lenge er Lars Petter Sveen. Boka "Køyre frå Fræna" har lenge stått i hylla. Den kom ut i 2008. Nå har jeg omsider fått tatt den fram og leste meg gjennom novellene i romjula. Det var ikke fritt for at jeg hadde googla litt og lest andre kritikker. Jeg visste selvfølgelig også at han fikk Vesaas' debutantpris for denne (andre priser også), så jeg hadde høye forventninger. Ja, og så har jeg jo hilst på ham et par ganger, både på Bjørnsonfestival og gjennom arbeidet med Ungdommens kritikerpris, han som nå leder.

Jeg kjenner jo Fræna, og nå var jeg spent på om jeg ville kjenne meg igjen. Jeg har også mange ganger køyrt frå Fræna, for å si det sånn. Men ikke på den måten som personene i boka gjør det. Kjente jeg meg igjen? Nei og ja. Stedsnavn og natur, problematikk (ungdom som kjører seg og andre i hjel) osv var også kjent. Men jeg må si at Fræna er en ganske uhyggelig plass i novellesamlinga. Ikke sånn helt åpenbart et skummelt sted, men et sted hvor ting kan skje, hvor noe ulmer under overflaten, ting skjer i det skjulte. Det er skummelt nok. Nå er jo ikke dette en novellesamling om den fysiske kommunen Fræna, skulle jeg tro. Fræna er en kulisse, og det fungere godt synes jeg.

Bak på boka står det oppsummert: "Møt lokalpolitikaren som juksar seg til valseier, mobben som marsjerar mot ordføraren sitt hus, og guten som mistenkjer at foreldra puttar sovemedisin i matens hans. Møt unge menn som forsøker å køyre vekk frå Fræna, køyrer andre ihjel, og forsøker å leve med det, eller som jagar asylsøkarar gjennom skogen." Det er 12 korte noveller som alle utspiller seg i Fræna. Jeg likte dem godt. Det var spennende og ubehagelig å lese dem. Mye dirrer mellom linjene. En del av novellene forteller om hendelser som har sin årsak i noe og som ikke er ferdig med å bre seg utover. Vi møter personer midt i denne prosessen, og vi får slå følge med dem et stykke på vei. En del ting må man undres over, etter å ha lest novella. Hvordan går det? For eksempel i tittelnovella. Det er kanskje slemt å avsløre den siste setningen, men sjåføren setter giret i fri. Vet ikke helt hvor fort han har tenkt å komme seg av gårde. Kanskje jeg legger for mye i det, men der stopper i alle fall historien.

Magisk realisme finnes også i Fræna, i "Vakne opp". Den novella likte jeg godt. Hva som skjer? Det er en blanding av politikk og religion som gir en del personer tunge med kløft i. Les mer og finn ut hva det er.

Les mer om da han fikk Vesaas' debutantpris
Les anmeldelse fra Dagbladet

Selv var jeg sist i Fræna noen dager før jul. Majorstuen med blant annet Jorun Marie Kvernberg hadde julekonsert i Myrbostad kirke. Ikke mye skummelt i Fræna den kvelden, heldigvis. Men magisk realisme, kanskje. For det var en magisk musikkopplevelse.

Jeg har mange bøker som venter på å bli lest. En av dem er "Eg kjem tilbake" som er hans andre bok. I jobben min som lærer, er jeg stadig på jakt etter noveller, gjerne på nynorsk, svært gjerne fra vårt eget område. Det er helt garantert at i alle fall tittelnovellen skal inn i en norsktime eller to. Så får vi se hvordan elevene tolker slutten. Kjører de videre, de to ungdommene i bilen, eller blir de stående der med giret i fri. Jeg kjørte fra Fræna i slutten av desember, en mørk natt, med sporete, livsfarlige veier. Det skjedde en fryktelig ulykke den samme kvelden med noen fra Eide, som jeg kjørte gjennom på vei til Averøya. Jeg grøsser når jeg tenker på det. Særlig siden jeg i skrivende stund leser "Maud og Aud" av Gunnstein Bakke. Den skal jeg komme tilbake til. Også i går var det dødsulykke med bil i Eide, nabokommunen til Fræna. Og man får altså en ganske uhyggelig stemning kastende over seg, selv om musikken i kirken den kvelden var så vakker, så vakker.

"Det er eit godt stykke att, sa eg"

Nye muligheter for undommer på Averøya - Kurs i kreativ skriving, januar 2012

2012-01-01T13:39:00.000-08:00

Det er rett før kurs i kreativ skriving for ungdom på Averøya begynner igjen. Vi hadde første runde for ett år siden. Det blir noe av samme opplegget i år. Vi skal være sammen 10 kvelder (torsdager), 2 timer hver gang. Møtested er biblioteket på Bruhagen kl 19-21. Skrivekurset er første del av EU-utveksling til sommeren. I fjor tok jeg med meg 6 ungdommer og dro til Galway i Irland. I år er det vi i Norge som er vertskap, så det hele går av stabelen 26. juni til 3. juli.

Men altså, først: skrivekurs. Når jeg skriver dette, er det 3 ledige plasser. Gutter oppfordres spesielt til å melde seg på. Man trenger ikke å være så utrolig god eller rask til å skrive, for å ha glede å kurset og utvekslinga til sommeren. Det holder lenge å LIKE å skrive. På kurskveldene er det ikke strenge regler for hva eller hvordan man skal skrive. Jeg presenterer en del teknikker og oppgaver, og så skrive man i vei slik man har lyst til. Vi prøver å få til at alle leser opp (frivillig) noe av det de har skrevet og får tilbakemelding. Dette er ofte et vanskelig punkt. Mange er beskjedne. Men det er veldig spennende og givende å høre hva andre liker ved det du har skrevet. Det er bare lov å gi ros, ikke ris. Ris og kritikk kan man ta en annen plass.

Her er et bilde fra forrige skrivekurs. Denne kvelden hadde vi besøk av Elin Gaustad, som snakka om hvordan hun skriver sangtekster.

Alle som deltar på skrivekurset får være med på utvekslinga. Det blir en uke med mange forskjellige aktiviteter. Vi skal først og fremst være sosiale, få nye venner. De som deltar er 7 ungdommer fra Dublin i Irland, 7 fra Madrid i Spania, 7 fra Jekobpils i Latvia og så oss fra Averøya. Vi skal være på Sørheim. Dagene skal fylles med en blanding av skriveøvelser og aktiviteter som for eksempel: spøkelsesturer til Håkkårøysa, gravrøysa fra vikingtida, kulturopplevelser på Kvernes (stavkirken, museet), fjellklatring på Bremsnes, tur inn i Bremsneshola, padling og diverse sjøsportaktiviteter, bytur m.m. Alt foregår på engelsk, men med mulighet for å skrive litt på norsk innimellom. Alle deltakere må betale en egenandel. EU dekker det meste, og sist år var egenandelen 1500,- for reise og opphold. De som deltar får Youthpass, et bevis på deltakelsen, som man kan ha som vedlegg når man søker jobb og lignende seinere.

Jeg har skrevet om forrige utveksling i et blogginnlegg som kan leses HER.

Det er også en del innlegg i bloggen fra skrivekurset.

Kontakt meg hvis noen har spørsmål.

Dette er en unik mulighet for ungdom på øya vår til å utvikle skriving, noe man kan ha godt på mange måter.Ved å delta, risikerer man å få mange nye venner fra andre land, å bli flinkere i språk, å bli mer utadvent og modig og få stor skriveglede!

Ved slutten av et år - En nyttårsaften og en velsignelse

2012-01-01T08:58:00.000-08:00

Hva skal man lese på en midnattsmesse noen minutter før året ebber ut? Jeg rota rundt lenge i bøker og på nett før jeg til slutt fant noe passende i en bok som hele tida lå rett foran nesa på meg. Boka heter "Benedictus" og er skrevet av en irsk forfatter, John O'Donohue. Jeg fikk den anbefalt under mitt opphold i Irland i sommer. Den er en nydelig, tankevekkende bok med tekster som er en blanding av dikt og velsignelser. Tekstene er delt inn i tema som beginnings, desires, thresholds, homecomings, states of heart, callings, beyond endings og to retrieve the lost art of being.

Les mer om og av John O'Donohue her: http://www.johnodonohue.com/

Jeg har ikke funnet noe norsk oversettelse av boka. Ikke for det at jeg trenger det spesielt, jeg leser gjerne engelsk. Men noen ganger kan det være sammenhenger hvor man bør ha teksten på norsk. Jeg begynte på et lite oversetterprosjekt i sommer, men det var vanskelig. Gjendikting er alt annet enn lett. Men nå som jeg altså trengte teksten, måtte jeg få ferdig en slags norsk versjon. Jeg laga en kladd, tok med meg boka i selskapet som var forut for messa. I løpet av samtalen med ei engelsk, meget trivelig venninne, fant jeg en annen tekst som jeg likte bedre. Teksten heter At the end of the year. Du finner den på side 173 i boka. Det er nemlig flere tekster som handler om å gå over fra et år til et annet. Vi oversatte dermed teksten (dvs vi tok ikke med alt) i fruktbart samarbeid, og jeg leste den høyt ca 23.50 i Kvernes kirke.

Ved slutten av et år

Nå som dette året går mot slutten,
takker vi for de gavene det gav
og hvordan de ble risset inn der
hvor hverken flo eller fjære kan røre dem.

Dagene da sløret løftet seg
og sjelen kunne kjenne gleden
når en fjær kjærtegner hjertet
i en ren jubel over å være til.

Overraskelser som ble vekket
i glemte hjørner av gamle enger
hvor forventning ser ut til å ha sluknet.

Den sakte, ventende tiden
da alt var vanskelig
og den indre bølgen
gjennomstrømmet alle sår med salt.

De mørke dagene som stoppet
soloppgangens tillit.

*

Dagene da de kjære ansiktene skinte sterkere
med lys større enn seg selv;
og fra steinen av en hemmelig sorg
løsner en strøm av gjemte tårer.

Vi velsigner dette året for alt vi lærte,
for alle vi elsket og mistet
og for den stille måten det tok oss
nærmere vårt usynlige mål.

Å bruke den siste timen av et år til å sitte i en kirke full av levende lys, gode venner, kjente og ukjente - med orgel og obo i ørene, ja, det var så fint at jeg håper det er starten på en ny tradisjon. Vi var ca 70 i kirka, og blant dem var det mange barn. Prestegården rett over veien, der vi var samla nesten 50 med god spredning i alder, fylte opp en del. Det var en fin kveld med en perfekt blanding mat, sosialt fellesskap på tvers av alder, morro og høytidelig avslutning på et år. Mange trøtte barn i kirka, mange gjesp, men jeg jeg tror det må være godt å få med seg atmosfæren, musikken, salmene og orda om man ikke forstår så mye av det.

Takk til Carina Møller, sognepresten vår, spesielt. Takk også til Chris Clifton, som alltid spiller så vakkert. Og til Ebba Rigmar, som spilte obo.

Jeg liker ikke raketter. Men jeg liker slike kvelder som denne nyttårsaften! Man føler seg rikt velsignet og takknemlig for å ha så mange flotte folk rundt seg, en så hjertevarm sogneprest og åpen kirke.

Godt nyttår til alle der ute!

"We bless this year for all we learned,

For all we loved and lost

And for the quiet way it brought us

Nearer to our invisible destination"

John O'Donohue

Hvordan skrive litteraturkritikker/anmeldelser? Kritikerfadder på besøk i 4TT1

2011-12-30T04:53:00.000-08:00

Klasse 4TT1, som jeg har i norsk, er så heldige å være en av ni juryklasser i årets utgave av Ungdommens kritikerpris. En del av opplegget fra forening !les og Kritikerlaget er at hver klasse får en kritikerfadder som besøker dem 2-3 ganger underveis i arbeidet. Vi fikk Ole Jacob Hoel fra Adresseavisa til fadder, og i desember tok han turen fra Trondheim. Det ble mest en samling hvor vi ble litt kjent. Elevene sa hva de hadde lest og hva de synes om dette så langt. Ole Jacob fortalte også hva han hadde lest og litt om sine tanker.

Det må nevnes at Ole Jacob Hoel selv var nominert til Brageprisen i år for sin bok om Åge Aleksandersen.

I tillegg holdt han en presentasjon om hvordan man skal skrive anmeldelser. Det er jo utenfor kompetansemålene i norskfaget, selv om det bygger på tolkning og det å kunne lese og diskutere litteratur. Her er mine notater fra det han la fram. Det må poengteres at det er mine ord, ikke ordrette sitat.

Hvordan skrive kritikker eller anmeldelser

4 hovedkategorier i anmeldelser. Ikke så lang historikk påkritikk. Helt annet publikum før, forbeholdt de få.

1) Faganmeldelser, skrives av en høyt utdannaperson, innenfor et fag. Skriver for likesinnede. Høy grad av faguttrykk.

2) en som vandrer litt uforpliktende rundt,setter seg selv i sentrum, finnes mye i bloggverden

3) Tolkningen, en som synes at tolkning er bedreenn å vurdere det man har lest. Forteller ikke om det er bra eller dårlig, mentar for seg hva kunstverket sier til publikum

4) Serviceanmeldelsen, kort og konsis, ref innhold,er det bra eller dårlig, terningkast. Veldig vanlig. Tabloidaviser, dagsaviser.Forbrukeropplysning.

De fleste er en blanding av to eller flere av dissekategoriene. Hva synes han er viktig? Forsøker å oppnå å formidleleseropplevelsen han har hatt i møte med boka. Stole på sin egen opplevelse. Desom leser skal få en opplevelse av anmeldelsen. Hvis anmeldelsen er negativ,ønsker han at alle vil se boka på en annen måte.

Mange leser anmeldelser i stedet for boka. For å følge med.Det bør være mulig å lese en anmeldelse slik også.

Hans viktigste erfaring med anmeldelser er å være coach forandre anmeldere, skrevet selv også. Det som får det til å fungere, å formidleen opplevelse, men også formidle faktakunnskap. Man kan aldri være objektiv. Enanmeldelse er alltid en lesers subjektive opplevelse. Det er ikke noe mål åvære objektiv, men en leser bøker forskjellig. Det spørs hvor man legger fokus.Man kan ikke ta en liten del av boka å blåse opp. En del av anmeldelsen må væreet forsøk på å gi en objekt beskrivelse.

50% objektiv beskrivelse

50% subj opplevelse

Ikke nødvendigvis like langt.

Få leseren til å skjønne hva slags bok det er. Lengde,tidsmessig periode, geografi, Flere tidsplan. Så kan man komme med sin egenopplevelse. Det blir en større opplevelse for leseren hvis man gir en del avsin egen opplevelse av boka. Alle i klassen har hatt interessante opplevelsernår de prata om boka. For at det skal føles relevant for andre, må man setteseg inn i det den som skriver har prøvd på.

Undertekst bør man leite etter, noen steder er det åpent,kan legges inn mye. Lys og varme, Åge Aleksandersen, skrev den sangen tildatteren når han blir født. Det vises ikke så tydelig, så andre bruker den påen helt annen måte. Nøkkelen er at hans tanker ikke er så tydelig, altså kanhver enkelt mene det man vil om hva sangen betyr.

Mye av krimen handler bare om det som står der, har kanskjelite undertekst. Det kan være litt mer spennende i lengden å lses noe hvor manblir gående å tenke på innholdet seinere. At det griper inn i sitt eget liv.

Alle lesere er forskjellig. Noen avsnitt vil snakke til denene leseren, mens andre avsnitt vil appellere til andre.

All kunst handler om ENSOMHET. Kanskje han var inspirert avdisse bøkene da han tenkte dette.

Her er noen av mine spørsmål og kommentarer.

Fordommer, dumt? Man blir jo påvirka. Mange underligemekanismer. Man kan bli skuffa, hvis man har lest mye bra om boka. Er man mer ensom som voksen? Eller er det mest ensomt å værebarn, tror man har følelser som bare en selv har.

Spm: hva skal man legge vekt på? Han vet ikke helt. Hanlegger vekt på formidlinga. Han vet ikke alltid når han setter seg ned.

Generelle krav til anmeldelse: pirre interessen medoverskriften, den bør være en slags konklusjon eller en beskrivelse.

En feig bokanmeldelse, begynner med handlingsreferat, littom hva som positiv og negativt. Handlingsrefererat er underordna, synes han. Når manforteller om en bok, har man en intuitiv måte å fortelle på. Man begynner med detmest spennende, det bør man ta med inn i det man skal skrive. Tenk at du har enleser foran deg, en som ikke vet så mye. En gammel tante inn på Tingvoll, som ikkekjenner forfatter eller begrep. Slik at alle skjønner det, slik bør man skrive.Vanskelig å begrunne hvorfor han er negativ i krim, kan han ikke si hvorforplottet er dårlig, for da røper han for mye.

Hører på musikk mens han leser. Det kan jo påvirke lesingen. Ytre ting spiller inn. Skrive anmeldelse av to bøker en liker, og en bok som enikke liker. Som man har følelser for.

Trenger ikke å skrive jeg mener eller jeg synes. Det liggerimplisitt.

Nå gleder vi oss til neste gang han kommer, for da kan vi diskutere mer. Problemet nå i desember var at ikke alle hadde lest de samme bøkene. Man kan jo ikke diskutere for eksempel slutten på en bok og ødelegge for de som ikke er ferdige. Vi har 5 eksemplar av alle bøkene, så vi lar den gå rundt. Men når vi møtes neste gang, kan vi fyre løs diskusjoner. Hvis ikke elevene klarer å være uenige (noe jeg ikke tror blir et problem), tenkte jeg at jeg skal ta på meg rollen det er å være uenig alt som blir sagt. Her skal det diskuteres! Det er jo først da dette arbeidet blir virkelig spennende!

Hae feminae vincent mares - Om klin gærne damer - Å lese "Kjerringer" av Helene Uri

2011-12-30T04:01:00.000-08:00

Da Helene Uri begynte å gi ut bøker, var jeg rask til å hive meg over dem. Det var delvis fordi jeg hadde hatt henne som foreleser i syntaks på Høgskolen i Telemark, Bø en gang på tidlig 90-tall. En festlig lærer. For syntaks (setningsanalyse) var (og er) ikke mitt favorittema når det kommer samtidig med litteratur, som jeg jo elsker. Men timene hennes var gode, fordi hun var så engasjert i stoffet. Jeg har lest nesten alt hun har gitt ut. Mangler bare den nest siste. Rett før jul leste jeg den aller siste "Kjerringer" og den koste jeg meg veldig med.

Ofte tar jeg notater når jeg leser, men denne gangen lot jeg meg bare rive med og leste i full fart. Dermed blir nok dette litt overflatisk omtale. Ikke noe mindre grunn til å lese boka.

Hva handler boka om? Det er fire damer som møtes på et kveldskurs i latin. De er flere på kurset, men akkurat disse fire får en spesiell kontakt. Hver og en av dem har sin egen stil, og de er på ingen måter like. Den ene er læreren, en korrekt og intelligent dame. Så er det den utrolige vakre. En er utrolig tykk, men med en egen autoritet og effektivitet. Den siste er den mer rufsete, litt hekseaktige. Sammen utgjør de en liga som de kaller for Kjerringer. Alle har de dårlig erfaring med menn. Og det er det denne boka handler om. De ønsker nemlig å hevne seg. De har blitt dårlig behandla på ulike måter, og måten de hevner på - ja, det er akkurat det som gjør boka så lesverdig. Den er noe overdrevet, og den går ikke av veien for å underholde. Men jeg kosa meg utrolig mye underveis i lesinga. Og dette er Helene Uri på sitt mest typiske og sitt beste, slik jeg ser det. Boka minner om "Honningtunger", som handler om kvinnelig ondskap og venninneintriger.

Det som skjer i boka er vel ikke særlig sannsynlig, men det er likevel godt skrevet. Boka har fått kritikk for å være litt skravlete, og det kan det hende den er. Men jeg synes beskrivelsene av folka og situasjonene var artige og hadde ikke noe problemer med lengden eller med detaljene. Det er faktisk i detaljene at noe av humoren ligger, spør du meg.

Man får seg mang en latter underveis, men bak humoren skjuler det seg alvorlige tema. Det er denne blandingen jeg liker. Helene Uri får sparket fra seg så kjennes. Men de som kunne føle seg truffet av problematikken, leser kanskje ikke boka. Derimot kan det hende noen kjerringer blir inspirert til å ... nei, jeg vet ikke om de tør. Hva jeg mener? Les boka og finn det ut!

Ordet kjerring har jo vært veldig i vinden i det siste. Da i betydning kulturkjerring. Den debatten tar jeg ikke her. Vil bare si at kjerring er noe ubetinga positivt i denne boka.

En anmeldelse fra Dagbladet kan leses HER

Helene Uri står høyt på lista over ønskede gjester til fremtidige bokkafeer på Averøya. Hvem vet? Kanskje hun dukker opp? Les bøkene henne mens du venter, da!

Strikkemoter innen julepynt - Jeg strikker Arne & Carlos' julekuler

2011-12-30T01:20:00.000-08:00

På strikkekafe for to år siden oppdaga jeg disse to karene. Det vil si, det var boka deres jeg oppdaga. "Julekuler" het den. Jeg kjøpte den så fort det lot seg gjøre. Måten de bruker gamle mønster på nye måter, det liker jeg veldig godt.

Men så kom jeg aldri så langt som til å strikke en av disse kulene. De så veldig fine ut, men kanskje litt store. Hvem vil vel egentlig ha strikka kuler på juletreet? Jeg var fascinert over ideen, men fikk aldri satt meg ned for å prøve ut dette. Så gikk en tur innom Husfliden i Kristiansund rett før jul. Der viste May Britt Berild Rønes, daglig leder, meg noen hun hadde strikka. De var jo ikke så digre, og de var utrolig fine. Hun hadde brukt babyull. I boka deres står det finull, men babyull har jevnere spinning.

I romjula tok jeg fram to små nøster, gamle rester som jeg hadde tenkt å gi bort. Pinnene jeg brukte var str 2,5 (fordi jeg strikker løst). Jeg bladde gjennom boka noen ganger, bestemte meg for å prøve en hjerterom-kule. Det var fort gjort, selv om det var litt plundrete de to-tre første rundene. I tillegg var det litt arbeid å snurre tråden bak mønsteret der det er lange sprang mellom fargene. Men du og du! Så fin den ble!

Det tok ikke lange tida før jeg igjen bladde i boka for å finne ut hvilken jeg skulle strikke neste gang. Det ble en snøfnuggvariant. Her er den under arbeid.

Jeg brukte ull til å stappe med. Fant nemlig en pose med ull i mange farger, som jeg hadde kjøpt da det var populært å lage bilder av å forme ull (noe som vise seg å være komplett umulig å få til). Trådene må festes før man har strikka helt opp, forresten. Ellers blir det plunder igjen.

Etter hvert skal jeg prøve andre farger. Sølv eller grå feks. Og jeg har et nøste tynt hvitt garn med glitter som jeg tror vil passe fint. Man kan bruke effektgarn også.

Se gjerne et innslag fra tv HER

De har egen hjemmeside: http://www.arne-carlos.com/

Vil du strikke med en gang sjekk DENNE lenka med oppskrift.

De har også gitt ut bok om å strikke dukker. Les blogginnlegget mitt om det prosjektet HER

Men akkurat nå handler det om JUL!

På jakt etter julestemning -Jula 2011 - mer enn naturkrefter

2011-12-29T12:45:00.000-08:00

Denne romjula har handlet mye om vær. Jeg må faktisk anstrenge meg litt for å få den rette stemningen, som jula er så kjent for.

Jeg har vært på juletrefester, både på ungdomshus og bedehus. Der var i alle fall lett å komme i julemodus, selv om jeg går på juletrefester mer av en slags frivillig tvang enn av egen lyst. Noen ting må man bare, selv om bøker og musikk hjemme frister mer. Gudstjeneste har jeg også vært på. Det var helt frivillig, det skal sies. Men jeg valgte 1.juledag i steden for julaften.

Så får man prøve å huske hvordan det så ut på Nordmøre på julaften, ikke det som møtte oss morgen 2. juledag.

Å legge nyskrive dikt i karet med framkallingsvæske - Jeg leser "Predikanten" av Øystein Hauge

2011-12-29T10:17:00.000-08:00

Diktsamlinger av Øystein Hauge er som godteposer. For dikta hans er en så god blanding av søtt, surt, sterkt og gir opplevelser som gjør at man får lyst til å sette seg ned å skrive sine egne godbiter. Hadde det ikke vært for det er så vanskelig å skrive slik han gjør det. Dikta er korte. De er to og to linjer på hver side. Det er altså ikke den store mengden ord. Men han sier så utrolig mye mellom linjene. Jeg er vant til å lese fort, men her må jeg tvinge meg selv til å lese som en snegle for å få med meg mest mulig. Haiku er en form han har brukt mye, så dikt i kortform er noe han kan.

I den grad en diktsamling handler om noe, er dette en slags minnebok. Fortelleren er en voksen som ser seg tilbake. Det er førti år siden opplevelsene som utgjør minnene. Her er medlemmer av en familie, en amerikansk predikant, venner, telt med møter og sirkus, allusjoner til musikk og litteratur og mye mer. Har han gjort som så mange andre, skrive om sitt eget liv? Tja. Det trenger jeg i grunnen ikke å tenke så mye på. Hvis du vil vite noe om det, sjekk lenka til blogginnlegget fra lanseringen av boka på Bjørnsonfestivalen i år. Uansett kan jeg kan ikke stole på at dette er en ekte historie om et liv. Han sier på side 70 "ingen vil uansett noen gang skrive den verkelege historia om livet sitt meinte orwell". Minnene er som postkort fra ulike steder og situasjoner fra en virkelighet for førti år siden. Mange av dem er knytta til bedehus og kirke. Tittelen "Predikanten" får meg til å tenke på en bok i Bibelen (i tillegg til det åpenbare, en omreisende predikant). Ordspråkene het før "predikeren". Diktsamlinga er jo en slags samling av ordspråk.

Jeg har ofte et ark med notater liggende i bøker jeg leser. Fra denne boka har jeg en lang liste med spennende bilder. Jeg tar med noen her:

s 14"lett liturgisk latter"
s 20 "han legg arket med det nyskrive diktet over i karet med framkallingsvæske"
s 20 "det vesle fugleburet sett saman av ribbein frå ein ørn"
s 80 "om livet er ei reise har ho som mål ikkje å halde rutetabellen"

Språket hans er uten bruk av tegnsetting. Ingen komma, punktum, ingen store bokstaver. Norsklæreren i meg må overbevises om at det er helt greit. Det rykker litt i rødblyanten ... Men det åpner for flere tolkninger. Man vet ikke helt hvor en setning slutter og en ny begynner. Det skjerper lesingen.

Samme dag som jeg leste ferdig boka, hadde jeg brukt en del tid på å rydde i gamle ting. Noe av det jeg fant var en kassett av Carola. Jeg var rask til å finne fram en gammel kassettspiller og dermed var jeg ute på en tidsreise. Å høre på gammel musikk skaper en flom av bilder i hodet. Jeg var dermed godt innstilt på den kanalen Øystein har vært da han skrev (tror jeg). Å åpne opp for gamle, famla minner. Regner med at Øystein kommer til å le av at jeg har hatt Carola i ørene mens jeg leste, men effekten var super. Det er ikke riktig førti år siden jeg hørte på Carola, for så gammel er jeg ikke. Men perspektivet som er brukt i boka er tilbake til den samme alderen omtrent.

Under årets Bjørnsonfestival fikk jeg heldigvis med meg lanseringen av denne diktsamlinga. Øystein Hauge ble intervjuet og leste opp deler av boka. Blogginnlegget fra dette kan du lese HER.

Hans forrige diktsamling har også et eget innlegg i bloggen min. Les det HER.

Han har blogg sjølv også. Sjekk den ved å trykke HER

En vakker dag skal jeg nok få Øystein til å ta turen til Averøya. Jeg har så mye jeg vil spørre ham om og høre han lese for folk her.

Han sier på s 73 "sippe til eit dikt eller berre ta alt i ein einaste stor slurk". Jeg har gjort mitt beste for å sippe, for å få med alle smakene. Men det er mye i diktsamlinga jeg ikke helt skjønte, så jeg vet at jeg må sippe litt mer. Det skal være litt motstand i en god diktsamling. Heldigvis er det ingen fasit på hva man skal få ut av en bok, så jeg setter på kassetten med Carola, har skrivesakene ved siden av meg og gjør meg klar til å bli inspirert til egne skriverier ut fra en ny runde med "Predikanten". Det første som møter meg en lukt som jeg også har et forhold til( på s 11). Ta deg en tur du også, på sykkelen gjennom "vekselsvis varm og kald kveldsluft og kjenner lukta av fuktig hegg" ...

Ikke akkurat Skomakergata - en romjul i ekstremværets tidsalder

2011-12-27T15:40:00.000-08:00

Romjula er kanskje det beste ved jula. Lange, stille dager. God mat. Ingen avtaler. Få bekymringer. Men i år skulle det ikke bli slik. Ekstremvær er et nytt begrep for meg. Familie og venner hadde sjekka værmeldinga. Det blir ny storm, kunne de fortelle. Store nedbørsmengder. Ja, ja ... tenkte jeg, det er nå ikke alltid ekstremvær er så ekstremt. Som østlending på nordvestlandet har jeg skjønt at været er noe man ikke kan bli deppa for. Så jeg tenkte mitt. Men jammen fikk de rett.

Det jeg liker aller minst ved Nordmøre er vinden. Og da mener jeg ikke stiv kuling. Storm og orkan. Hva var det egentlig natt til 2. juledag? Det rev og rusket godt uansett. Lydene både utenfor huset og i selve huset i tillegg til ristingen får meg til å bli ganske spak.

Lekestua med kaninbur inni så slik ut 2. juledag. Kaninen ble forresten redda.

Drivhuset var det i grunnen ikke noe mer igjen av.

Et tre falt dessuten inn på tomta natt til 3. juledag. Det hadde fått seg en knekk natta før.

3. juledag kjørte jeg på butikken og tok samtidig en liten runde i bygda. Her er noe av det jeg så.

Da det blåste opp, var jeg litt lenger ned i bygda i en bil. Jeg venta på datteren min som skulle stelle noen ponnier. Rett ved der vi gikk ut og inn av bilen blåste det en diger blekkplate forbi i løpet av kvelden. Den traff et tre, og slik så det ut (etter at noen hadde kutta ned deler av plata):

Godt det var tre plata traff, og ikke et menneske.

Når jeg skriver dette er det blitt stille. Stille og trist. Så store ødeleggelser her på øya, og så enorme ødeleggelser lenger sør i fylket og i Sogn og Fjordane!

Mange er fascinert av naturkreftene og påstår at de savner stormene hvis de bor andre steder. Mulig det er fordi jeg vokst opp i Telemark, men jeg kan altså ikke forstå den følelsen. Takke meg til tåke og mange kuldegrader. Men at jeg savner tåka, det skal jeg ikke påstå.

Bråtthesten - en takkehilsen fra "propellen"

2011-12-19T02:22:00.000-08:00

Overraskelsen var stor da jeg ble oppringt på mandagen med beskjed om å komme på kommunestyrets julemiddag for å motta Braatthesten. Det er en kulturpris, og jeg fikk den for mitt arbeid for litteratur. Det har vært mye arbeid, men så er jeg glad for å ha fått til mange forfattermøter/bokbad, skrivekurs, leseringer m.m. Man må ikke bo i en stor by for å få til dette. De møtene man får til på et mindre sted, blir mer intime og nære. Hvorfor skulle ikke Jan Kjærstad, Edvard Hoem, Brit Bildøen, Gunnhild Øyehaug, Mary Reklev, Vidar Kvalshaug, Jostein Gaarder og Henning Mankell ta turen til Averøya?

Det er mange som har hjulpet meg. I styret for Averøy kulturkafe, som har arrangert forfattermøtene, har Line Kristiansen Cancino og Marit S. Loe gjort en super innsats. Arbeidsoppgavene har vært mange, innenfor økonomi, markedsføring, planlegging, musikalske innslag og rigging/rydding i ulike lokaler.

I Averøy kommune er det særlig Ragnhild Berthinussen som har stått bak og gitt meg akkurat den oppmuntringen jeg trengte. Kommunen har bidratt økonomisk ved flere arrangement, og kulturkafeen har fått støtte i oppstarten. Uten denne støtten kunne vi ikke ha hatt så store økonomiske sjanser, og dermed ville vi ikke ha fått til akkurat det vil ønsket, nemlig å få til noe eksklusivt på en liten plass. Få de beste hit til øya vår.

Bjørnsonfestivalen har vært god å ha. Det er gjennom å samarbeide med dem at jeg har fått grei tilgang på forfattere. Flott å ha et eget festivalarrangement desentralisert på Averøya. Vi blir med i det offisielle programmet til festivalen, men økonomien ordner vi selv.

Når det gjelder skrivekurset, er det Ragnhild Berthinussen som starta det som ble et helt lite eventyr. Det var hun som dro på samling i Spania for å treffe noen å arrangere EU-kulturutveksling med. Det endte med skrivekurs på vinteren i fjor, en hel uke med utveksling i Irland. Nå går vi og venter på svaret på søknaden sendt av oss på Averøya om å ha en utveksling her til sommeren. Skrivekurs starter i januar. Vil du se bildene den spanske lederen Amin la ut, se HER

Leseringene er noe jeg har starta fordi det var et behov. Jeg hadde min egen allerede i 2004. Så var det så mange som gjerne skulle være med, og jeg samlet dem hos meg og satte dem i gang. De driver seg selv og har det bra! En tredje gruppe starta jeg et år etter den andre. Nå står det nok navn på lista igjen ... jeg må vel starte opp en fjerde. De får noen gode råd på veien, men de bestemmer selv, altså.

Jeg fikk blomster og dette flotte bildet. Det er laget av Rolf Øidvin, en kollega av meg på Kristiansund vgs. Fint å være en som drar lasset og se at det gror i furene bak plogen. Noe av arbeidet er gjort i rein dugnadsånd. Annet er gjort i et forsøk på drive kulturbasert næring. Det er ikke lett å få kultur til å bli næring, men jeg gjør stadig noen forsøk gjennom firmaet mitt Meretes språktjenester. Men det er jobben som lærer som skaffer meg salt i maten.

Vil noen se innslaget på TKTV, kan man søke på www.tk.no Så går man inn på TKTV og leiter opp 28. november. Avisreportasjen kan leses HER

Jeg så litt på det som har vært skrevet i Tidens krav, og et av de første innslagene gjorde meg lattermild. Det er gammelt, fra 2004, men vi var i siget da. (Det må sies at det ikke var jeg som ba journalisten skrive at Skien er Wergelands fødeby. Det skulle selvsagt være Ibsen.) Les innslaget HER

På youtube finnes noe av det jeg har gjort i form av bildeserier og et videoklipp. Da Brit Bildøen var gjest på kulturkafeens offisielle åpning, filma datteren min noe av samtalen. Se den HER. Jeg har laga en bildeserie som viser litt av alt det vi har gjort. Se den HER

I bloggen er det mange omtaler av prosjekt jeg har hatt innenfor litteratur og skriving. Akkurat nå holder jeg på med et spennende litteraturprosjekt i jobben som lærer. Klassen jeg har på TAF deltar som en av ni juryklasser i Ungdommens kritikerpris. Vi leser de 8 beste bøkene fra 2011 i Norge, og 1. mars er det prisoverrekkelse med pomp og prakt. Hvem som vinner, tja, det vet ingen ennå.

Veien videre med litteratur på Averøya, den går nok i retning av arrangement som er sjeldne, men har høy kvalitet. Kreativ skriving for ungdom starter opp igjen allerede i begynnelsen av januar. Dette er gøy! Tror nok aldri jeg blir lei ...

Så, til alle jeg har samarbeida med, til alle som har møtt opp på arrangementene, til gjestene, til Averøy kommune og til familien min: TAKK, TAKK!

- Mamma ... var det noe mer du ville si? Jeg leser "Dager i stillhetens historie" av Merethe Lindstrøm

2011-12-14T02:32:00.000-08:00

Merethe Lindstrøm er god! Det har jeg visst veldig lenge. Jeg har lest et par av novellesamlingene hennes. To ganger har jeg hørt henne bli intervjuet på litteraturfestivaler (en gang i Molde og en gang i Vinje). Hun nevnes stadig av folk som jeg vet har sans for kvalitet. MEN jeg var ikke forberedt å bli så bergtatt av boka hennes. Den traff meg i mellomgulvet. Hvis jeg skal sammenligne med de andre nominerte til Ungdommens kritikerpris, minner denne leseropplevelsen mest om "Gjennom natten" av Stig Sæterbakken. Det er altså dager og netter det handler om ... noe som angår oss alle, i større eller mindre grad.

Omslaget på boka er talende for innholdet. Det er rom innenfor rom, og de er tomme og kalde. Men det er lys i vinduet. Eva i boka har behov for trøst og tro, men har vanskelig for å finne det. Er det håp? Tja, det vil jeg ikke svare på. Men heldigvis står døra på gløtt. Jeg er redd døra inn til mannen er i ferd med å lukkes, men døra inn til barna er ikke lukket, slik jeg ser det. Men det haster!

Hva handler den om? Et eldre ektepar som har slutta å snakke sammen. Hun, Eva, forteller historien. Simon, mannen, er på vei til å bli dement, men allerede på forhånd har han slutta å snakke. Høres kanskje ikke ut som ingredienser i en meget god og sterk bok, men det er altså det. For det er jo livet deres som fortelles. Det er alt det som de gjemte for hverandre, som de ville eller ikke ville snakke om. Som de nektet hverandre å ta fram i lyset. Dermed blir alt det usagte det som gjør at vi som lesere drives videre. Vi vil jo gjerne vite hva det er. Sakte, men sikkert får vi et godt bilde av disse to ensomme menneskene, som bor i et flott hus, ryddig og rent. Det er så det minner om et museum eller en kirke, tenker Eva, i starten av boka.

Språket er så hverdagslig og lite dramatisk. Likevel ulmer det under overflaten. Hjerteskjærende opplevelser fra andre verdenskrig og den vanskelige tida etterpå, opplevd av Simon. Opplevelser fra en ungdomstid, som jeg ikke kan røpe her, opplevd av Eva. Jeg tror språket er noe av det som gjør at jeg liker boka så godt. Hun får til en egen stemning, og jeg kan huske dette fra andre av hennes bøker. Da jeg hørte henne bli intervjuet i Molde, ble det snakket om at hun er hele tida seriøs, og at hun skriver om alvorlige tema. Det må også være lov, mente hun. Merethe Lindstrøm er ikke klovnete og bruker ikke media til å fjase rundt. Det skal være sikkert. Jeg hørte henne snakke om det å skrive noveller, da jeg var på Litteraturdagane i Vinje i 2010. Der var hun sammen med blant annet Kjell Askildsen. Jeg synes hun skriver romaner slik hun skriver noveller. Språket er gjennomtenkt. Det skjer noe under og mellom alt som står skrevet.

Hovedpersonene er prega av tida de levde i, men jeg ser likevel på dem som to representanter for mennesker generelt. At de har Bibelske navn forsterker dette inntrykket, Eva, Simon og Marija. Hva boka handler om, vil jeg ikke si for mye om. Men utgangspunktet er et eldre ektepar som nylig har sagt opp en hushjelp. Dette opprører de voksne barna. Vi følger den eldre kvinnen og får kjenne til både hennes og delvis mannens historier og hemmeligheter. Mye er usagt mellom dem. Forholdet deres til barna er heller ikke preget av åpenhet.

Denne boka har fått mange nominasjoner. Jeg fikk først vite om Ungdommens kritikerpris. Nå nylig hørte jeg at den er nominert til P2-lytternes romanpris. Det gjeveste er vel nominasjonen til selveste Nordisk Råds litteraturpris. Det er andre hun er nominert. Håper virkelig hun vinner! Selv skal jeg kaste meg over flere bøker av henne. Fant en del i bokhylla.

Tema er tap, ensomhet, skyld, (mangel på) kommunikasjon m.m. På slutten kommer (mangel på) tro delvis inn, fordi Eva ofte går forbi og inn i en kirke. I tillegg steller hun en ukjent grav. Hvorfor, får du svar på når du leser.

Anmelde fra Dagsavisen kan leses HER
Les om boka på Nordisk Råds' side HER
Anmeldelse fra Aftenposten kan ses HER

Hvorfor må litteraturen være så trist? Noen tanker fra arbeidet med Ungdommens kritikerpris

2011-12-08T14:09:00.001-08:00

Elevene leser og leser. De jobber seg gjennom bunken med nominerte bøker til Ungdommens kritikerpris. Jeg venter i spenning på å høre hva de synes om bøkene. En av de tingene som kom fortest opp, var at alle synes det var så mye trist i handlingene. Kreft, ensomhet, svik, fødselsdepresjon, selvmord osv. Hvorfor?

Jeg vet ikke helt. At det ikke blir gode historier av å skrive om mennesker som er lykkelig hele tida, det er jo ganske innlysende. Slik er det vel i film også.

Leser man krim, er det mye uhyggelig og voldelig, men det er ikke nødvendigvis trist. Det skjer noe, det er en spenning som driver handlingen framover. Man leser fordi man må få svar på en del spørsmål. Slik er det ikke i skjønnlitteratur. Mine krimlesende elever savner at det "skjer noe". Det blir "drygt" å lese lange skildringer og dialoger som liksom ikke fører noe sted. Jeg, som er vant til å lese samtidslitteratur, er ikke i samme modus som dem når jeg åpner en bok. Det jeg ønsker meg, er at boka skal føre meg inn i en verden hvor jeg kan få noe å tenke på, være inne i noen andres hoder, se verden på en annen måte.

Bøkene bør gjenspeile det å være menneske. Det er fint å være til, men lett er det ikke. Litteraturen blir da full av konflikter, av gleder, men også av sorger og den motstanden livet gir oss. Bøkene vi leser er ikke valgt ut med tanke på ungdom. Det er rett og slett de 8 beste bøkene fra 2011, slik de tre i komiteen ser det. Hovedpersonene er i hovedsak voksne, og mye av tema er knyttet til voksenlivets utfordringer. Selv om en del av det igjen er knyttet til det å ha barn, og på den måten handler om barndom, er det kanskje i overkant mange "gamlinger" i disse bøkene. Novellesamlinga til Ingvild Rishøi og romanen "Ismannen" av Anders Bortne er unntak her.

Så langt jeg kan se, er det Ragnar Hovland og Marit Eikemo bare som har humor med i sine bøker, av de som er nominert. Begge har humor på en mørk, noe ironisk måte. Hovlands humor er ikke helt i min gate, selv om jeg tok meg i å le mange ganger. Eikemo er min personlige favoritt. Da jeg leste "Samtale ventar" måtte jeg le der man egentlig burde gråte. Nå gjenstår det å se om eleven mine tar ironien og ordspillene til Hovland og om de ser komikken i den 38-åringe klomsete hovedpersonen til Eikemo.

Vi stilte spørsmålet til kritikerfadderen vår, Ole Jacob Hoel. Det ble nok hengende litt i lufta. Vi har ikke lest alle bøkene ennå, så diskusjonene kommer skikkelig i gang først når elevene har inne-periode igjen på nyåret. Nå skal de ut i arbeid igjen, som prosessoperatører og industrimekanikere, så får vi diskutere litt på facebook-gruppa vår før vi møtes igjen. Jeg skal skrive mer om dette når tida kommer. Skal bli spennende.

En del voksne leser også disse bøkene. Avdelingsleder, andre lærere, skolebibliotekaren, foreldrene og jeg skal også få si vår mening, selv om vi ikke har stemmerett når elevene skal sette opp sin liste over de tre beste, og så reise til Oslo for å finne en vinner. Har vi voksne en annen smak?

Bokprogrammet tok opp temaet om humor eller mangelen på humor i norsk samtidslitteratur. Se det HER

Akkurat nå skulle jeg gjerne ha trylla fram folka som sitter ved dette bordet, fra lærerseminaret i Oslo i oktober. Hvordan går de med de andre klassene? Hva synes de? Jeg tror det snart er på tide med en epost for å høre.

Gløgg og bokanbefalinger på skolebiblioteket

2011-12-08T13:38:00.001-08:00

På Kristiansund videregående skole har vi norskseksjonsmøter hver tredje uke. Siste møte før jul har vi på skolebiblioteket. Bibliotekar Marianne Dahle (til venstre på bildet under) viste oss mange nye bøker og fortalte kort hva de handlet om. Det var skjønnlitteratur, faglitteratur og filmer. Vanligvis er biblioteket et sted man ikke spiser og drikker, men på dette julemøtet er gløgg, pepperkaker, sjokolade, klementiner og marsipan fast.

Takk til Marianne for en oppdatering! Det er bare skjønnlitteratur jeg klarer å holde meg noe ajour på selv. Fint å vite hva som er på biblioteket. Vi har en stort, lyst og godt skolebibliotek. Jeg prøver å bruke det så mye som det lar seg gjøre innenfor de tidsrammene jeg har. Men jeg tror vi fort glemmer bibliotekets muligheter i disse tider hvor alle går rundt med internett på lomma eller i sekken.

Det er trivelig å møtes på denne måten. Bunken med bøker jeg MÅ lese vokste etter som Marianne holdt på. Siden klassen min holder på med arbeidet som juryklasse i Ungdommens kritikerpris, har jeg brukt mer tid enn vanlig i det siste på å lese helt nye norske bøker. Jo mer jeg leser, jo mer oppdager jeg nye bøker jeg må få med meg... Vanskelig å være oppdatert.

Hva tok jeg med meg hjem? Erlend Loe, Anne B. Ragde, Hanne Ørstavik, Stig Sæterbakken m.m. Men først skal jeg lese ut Merethe Lindstrøm "Dager i stillhetens historie". Liker den god. Stillferdig og storslagen. Merethe Lindstrøms bøker står i hylla hjemme, så jeg vet at hun holder høy kvalitet.

Mens elevene og jeg har lest oss gjennom to skoleuker (innimellom andre opplegg), har adventslysene brent og kaffelukta bredt seg over klasserommet. Nå har elevene starta på ny praksisperiode. Koppene er rydda bort, putene ligger i en stabel på kontoret mitt. Gleder meg til å ta fatt igjen på nyåret. Da skal vi blant annet lage utstilling av og om bøkene til Ungdommens kritikerpris på skolebiblioteket.

Ekte julestemning på Eriklia

2011-12-08T13:04:00.001-08:00

I mange år dro en stor gjeng med småbarnsmødre (og av og til en far) - Maurtua - med stor ståhei til Bollia i Eide kommune. Der besøkte vi nissefar og nissemor, så på alle dyra, drakk nissemors supergode kakao, pynta juletre, aka og hoppa i høyet. Det var gjerne med en baby i vogna, med innlagt amming, bleieskift og ikke så rent lite styr.

En del år ble det ikke noe tur. De som var små er nå blitt ganske store. Jeg må si at jeg har savna turene til Eriklia i tidlig desember. Så jeg var glad da jeg så at foreldrene i barnehagen har tatt initiativ til å reise dit igjen. Minstemann på 5 år gleda seg, og jammen ble de med de halvstore og store også.

Her sitter nissefar og kaller på Solveig, grisen, som gjerne tar seg en tur ut i vinterkulda. -3 grader var det, faktisk. Vintervant gris, må jeg si.

Det er mange dyr å se på og ta på (for den som tør det). Jeg klarer ikke å ramse opp en helt fullstendig liste over alle dyra, men jeg så i alle fall ponny, griser, ender, fugler, kaniner, katter, geiter og hund.

Det er så koselig laga til inne på nissenes låve. Vanskelig å ta fine bilder, for det var så mørkt.

Takk for oss! Nå kan det bli jul!

Damer, brennevin og trøorgel - Jeg leser "Stille natt" av Ragnar Hovland

2011-12-04T09:51:00.001-08:00

De nominerte til Ungdommens Kritikerpris står på timeplanen for tida. Nå var turen kommet til å lese Ragnar Hovland.

Ragnar Hovland har jeg lest bok av før. Jeg har hørt ham bli intervjuet på bokkafe i Bø på 1990-tallet, på Bjørnsonfestival i Molde, og jeg leser jevnlig det han skriver i Dag og Tid. Det var med en viss forventning jeg satte i gang med hans roman fra i høst "Stille natt". Det jeg assosierte med tittelen var noe med jul, for Glade jul har fått tittelen Stille natt i en ny oversettelse. Fant ikke så mange henvisninger til jul, men det var mange netter. Var de stille? Ikke helt. De var fulle av damer og alkohol, en traumatisert bror, kreftsyk far osv.

Hva handler boka om? Hovedpersonen er forfatter. Han har skrivesperre. Dagene går med til å reise litt til Vestlandet, til å være sammen med familie og diverse gamle damebekjentskap. Han skyver foran seg det han vet han egentlig skulle gjøre; nemlig å skrive.

Det hele starter med at han våkner og må sjekke mobilen og drømmene sine. Det var jo også en måte å tenke oppvåkning på. Jeg tror drømmedelene er de delene jeg liker best ved boka.

Jeg har bedt elevene finne noen sitater fra bøkene de leser. Her er et jeg fant:

s28 ”Så eg skjenker meg eit mjølkeglas med whisky og set meg så ved trøorgeletog spelar nokre salmar frå Melodiboken. "

Hovedpersonen er jo på en måte kul. Han er forfatter, går alltid i svart dress (også når han er på hyttetur eller skal fiske). Han har draget på damene, både de gamle bekjente og nye. Han synes at Oslo blir stadig mer likt vestlandet. Dette er sikkert morsomt, men jeg vet ikke ... men så er jeg altså ikke fra vestlandet. Jeg bor på nordvestlandet, men jeg har ikke kommet til det punktet at Nordmøre ligner mer og mer på Telemark. Det er nok ironi, og det er ikke min sterke side.

Et ekspå Hovlands stil er på s 140 hvor jeg-personen og en tøysjiraff diskuterer B, at hun har forlatt demog at de vil høre kantatene av Bach, og om det å prise Gud (som har sydd ham,sier sjiraffen). Ellers er det for eksempel det at han og B snakker omObstfelder, for så deretter å gå over til temaet Donald Duck, som om det var en selvfølgelig fortsettelse. Hovland blanderdet høytidelige og det barnslige. Det vulgære, det religiøse, det melankolske og det hverdagslige - alt er der samtidig.

Hovedpersonen har en underlig trang til å spille på det gamle trøorgelet. Han liker godt å meditere mens han spiller salmer. Og da mener jeg salmer av den gammeldagse sorten. Ingen vinner frem til den evige ro. Dagsens auga sloknar ut. Kanskje er det en del av den vestlandske arven. Han er nynorskforkjemper. Det må målsak til for at han tyr til vold. He, he ... akkurat det var litt morsomt.

Joda, humor har han, den godeste Hovland. Jeg kjenner til stilen fra andre bøker og andre forfattere, og ikke minst fra Dag og Tid. Men jeg vet ikke om elevene mine kommer til å le. Det er ikke til å unngå at jeg leser disse bøkene med tanke på at mine norskelever skal gjennom dem i den nærmeste tida.

Det er alvorlige tema som ligger under hele tiden, i all den uhøytidelig humoren. Død, ensomhet, svik, lykke, religion. Alt ligger der og lurer. Og om ikke det er jul med stille natt i tillegg, så er det advent mens vi leser.

Anmeldelser:

Knut Hoem i NRK er begeistret. Les HER
Dagbladet mener DETTE

Elevene leser og leser. Det er en uke igjen av inne-perioden deres. Vi får besøk av kritikerfadder på tirsdag. Jeg gleder meg veldig til å komme til det punktet at vi kan diskutere bøkene skikkelig. Jeg leser slik at jeg ligger litt foran, og enn så lenge er det litt ensomt. Jeg vil ha noen å diskutere med NÅ!

Her er et bilde av en avisreportasje om prosjektet vårt. Krangel, kos og kritikerpris. Et fin-fint eksempel på alliterasjon/bokstavrim fra journalist Liv Jorunn i Tidens Krav.

- Du sier slutt, men kjærligheten vil ikke slutte - Jeg leser "Imot naturen" av Tomas Espedal

2011-12-02T04:11:00.001-08:00

Den aller første boka jeg kasta meg over, da jeg fikk de fire første nominerte oppgitt i en epost fra Lars Petter Sveen, var "Imot naturen" av Tomas Espedal. Jeg var på Nordfjordeid på Impulskonferanse, og på vei hjem til hotellet den dagen, tok jeg turen innom den lokale bokhandelen. Bøkene skulle komme tilsendt til skolen etter hvert, men jeg hadde på ingen måte tid til å vente. Jeg kjøpte dermed bøkene av Espedal og Rishøi. At jeg assosierte navnet til Espedal med diskusjonen om kulturkjerringer, ja, det prøvde jeg å legge bak meg. Jeg mante heller fram en superentusiastisk Tone, som kom ut fra et arrangemente med Espedal på fjorårets (tror jeg) Bjørnsonfestival.

Da den første forsendelsen med bøker kom til skolen, var dette en av de bøkene jeg kunne si noe om, og dermed var det en del av elevene som tok med akkurat denne. De gikk ut i en 3-ukers praksisperiode. Tror det var en del mødre som ble ferdige med boka før elevene. (Jeg har oppfordra foreldrene til å lese). Boka omtales av og til blant elevene slik ... Hvilken bok mener du? Å, den sexboka. Øh, ja, slik kan det gå. Hva synes de så om den? Det skal jeg nok skrive mer om når diskusjonene har kommet skikkelig i gang.

Her er noe av det jeg har notert meg underveis.

Boka bestårav følgende deler:

· Biblioteket

· Arbeidet,fabrikken

· Arbeidsrom,labratorium

· Notatbøkene

Personer

I bibl.Møter vi en eldre mann og ei ung jente, begge uten navn, dukker opp igjen motslutten av boka

Abélard og Héloïse,er med via litteraturen
Hovedpersoner:
Tomas,jeg-personen
Elisabeth,som han gifter seg med, får et barn med, hun dør (etter at de har skilt seg)
Janne, hanssiste kjæreste som forlater ham
Agnete,datteren han har med Elisabeth

Miljø

Fra Bergenmest. Ellers Sande i Sogn og Fjordane
Fra Oslo
Fra LatinAmerika, Antigua

Tidsspenn
Fra han er16 år og jobber på fabrikken til han sliter med kjærlighetssorg på slutten
Det er ogsåhandling fra middelalderen, 1132, da Abélard skriver brevene
Handling franyttårsaften, usikkert når, men det må være i moderne tid

Språk

Det er enkelt språk og lett å lese. Men det skifter gjennom boka. Når dethandler om middelalderen er det mer fremmendt. På slutten bryter det sammen,der han skriver notater.

Fintsitat

”Du sierslutt, men kjærligheten vil ikke slutte”. S 164. Bokas siste ord.

Ting mankan sjekke ut, referanser:

Abélard ogHéloïse
Ovid
Sandinister
Ortegassandinisthær
Ole Robert(Sunde?)
Emily Dickinson
Gertrude Stein
MargeriteDumas “Elskeren”
Nick Cave,sange Love letter

Tanker etter å ha lest boka

Boka har mange ulike lag. Det er mange referanser, og man kansikkert tolke i det uendelige.

Boka er bådeveldig intim, siden det handler om kjærlighetssorg. Samtidig er det samfunn ogpolitikk inne i handlingen også. Fra Latin-Amerika.

Tema:

Kjærlighet –kjærlighetssorg
Svik
Lykke (åvære for lykkelig)
Å væregammel – det å bli eldre
Ensomhet
Død
Kampen mellomkjønnene
Svangerskapsdepresjon?

Vil man lese anmeldelser, sjekk DENNE fra Dagbladet.
Eller DENNE fra Vårt Land.
Eller DENNE

Så ble romanen også nominert til årets Bragepris, og jammen vant den! Lese mer om det? Sjekk HER

Noenspørsmål jeg vil diskutere med elevene:

Hvordan serhan på kvinner?

Hvordan serhan på seg selv?

---

Vi leser og leser, har ordnet oss med vannkoker og kaffe/te på klasserommet. Og puter, selvfølgelig. Mange av norsktimene tilbringes nå på gulvet...

Noe må gå i stykker - Jeg leser Stig Sæterbakken "Gjennom natten"

2011-12-02T02:19:00.001-08:00

Stig Sæterbakken er et navn jeg kjenner godt. Det vil si, jeg har bare hørt og lest om ham, men aldri noe av ham. Så nå var det virkelig på tide. Hva venta jeg meg av boka? På baksida står det om sorg. Karl Meyer har mista sønnen sin, og boka "stiller grunnleggende spørsmål ved erfaringen". Det står at boka er "en mørk fortelling om sorgens og kjærlighetens uransakelige veier, med trekk fra drømmen, eventyret og skrekkromanen." Jeg tenker fort på elevene, som tidligere har sagt at litteraturen er så tragisk og tung. Vel, vel ... hva vil de si om denne. Svaret får jeg seinere. Vi leser og leser, og diskusjonene er snart rett rundt hjørnet.

Jeg festa meg ikke ved bildet på omslaget før etter at jeg hadde lest boka. Nå ser jeg at omslaget passer godt. Det leder inn i mørke, men .... kommer han gjennom natten? Eller forblir han der? Det tør jeg ikke si noe om her. Kanskje jeg legger inn noe om det når vi har kommet lenger i leseprosessen.

Elevene mine er altså en av de de juryklassene som skal avgjøre vinneren av Ungdommens kritikerpris. Vi leser de åtte nominerte, og "Gjennom natten" er en av dem. Jeg har gitt dem korte omtaler av boka (uten å røpe for mye) etter som jeg har lest meg gjennom. Om denne boka sa jeg:

Den handler om:

Svik mot ektefelle, barn, elskerinne, venninne
Svik mot seg selv?
Utroskap
Kjærlighet mellom voksne, kjærlighet mellom foreldre og barn
Døden
Livet
Frihet
Skyld

Noe av det jeg har bedt elevene å gjøre, er å samle noen sitat fra bøkene. I denne boka fant jeg flere sitat enn jeg gjort i de andre jeg har lest hittil. Her er noen eksempler:

Side 106 "Alle ønsker om frihet er basert på en misforståelse".
Side 143 "Spikre som står ut må bankes inn med hammer. Det samme gjelder minner".
Flere steder "Noe må gå i stykker".

Livet er vanskelig. Det er så greit i starten av boka. Hovedpersonen er en vellykka tannlege med flott familie. En typisk kjernefamilie, mor, far, datter og sønn. Men så er det altså det at "noe må gå i stykker". Han er så lykkelig som nybakt far, men forholdet til sønnen blir vanskelig. Hvem har skylda? Det starter med at jeg-personen går på en fest uten kona (hun er syk), og så blir han vilt forelsket i en annen dame. Deretter går alt den gale veien. Skal det ikke mer til? Kunne han klart å styre unna fristelsen? Det er en hjelpeløs mann, denne hovedpersonen, tenker jeg underveis. Han har et godt utgangspunkt, men lar seg styre av impulser og følelser der og da. Hva tenker kona? Datteren? Sønnen? Kona er urovekkende rolig. Datteren prøver lenge å få kontakt med ham igjen. Sønnen, Ole-Jacob, avviser ham. Det er kanskje sønnen tar som sviket aller tyngst, kanskje fordi han er i en spesielt sårbar alder.

Følelsen av at ting ikke kommer til å gå så bra, øker mens man leser. Som en båt som fylles med vann. Den kan jo bare ikke flyte slik ...

Siste del av boka leder opp til et skrekkens hus et sted i Slovakia. Jeg vil ikke røpe for mye her, men det er en helt annen stemning etter som han jakter på huset. Det overraska meg at det var bilder fra huset i boka. Er ikke dette oppdikta? Jeg googla ordet "Banska Bystrica" og ser at det finnes i virkeligheten. Mer enn det har jeg ikke sjekka, kanskje elevene mine gjør det.

Slutten av boka skulle jeg gjerne kommentere. Men jeg har bestemt meg for å ikke røpe for mye i disse blogginnlegga. Derfor må jeg bare utålmodig vente på at de andre får lest ut boka. Hvordan tolka de slutten? Skal bli spennende å høre.

Vil du finne ut noe om forfatteren? Se forfatterprofilen i Dagbladet HER

Anmelder finner man feks fra Klassekampen, se HER

"Held då skuggar i deim taumar longe?" - Å lese "Jimmen" av Øyvind Rimbereid

2011-11-22T02:54:00.001-08:00

Må vi lese dikt? spurte elevene. De fire første nominasjonene til ungdommens kritikerpris var klare. Da vi fikk første forsendelse med bøker, trakk de et lettelsens sukk. Diktsamlinga var tynn. Vi fordelte bøker og elevene starta på uteperiode (3 uker) rett etterpå. Nå går jeg her og lurer ... hva vil de si om denne boka? Jeg har satt igang fire diskusjoner på facebookgruppa vår, en diskusjon pr bok vi har fått hittil. Kun en har kommentert på denne. Hun likte boka, men skjønte ikke alle orda.

Hittil har jeg pløyd tre romaner og en novellesamling fra lista over de åtte nominerte. "Jimmen" har jeg åpna et par ganger, begynt å lese, men blitt avbrutt og ikke kommet videre. Først i går satte jeg meg ned, i bilen, av alle steder. Jeg måtte vente litt, og så mitt snitt til å lese uforstyrra i 45 minutter. Det hjalp. Jeg leste halvveis høyt for meg sjølv. Noterte underveis. Å, jada, jeg fant tonen. Diktsamlinger må man lese sakte, man må lese med bremsene på. Jeg tenker at dette kan bli en utfordring til dagens multitaskende ungdommer.

Hva handler diktsamlinga om?

En hest og en mann samler matavfall i byen. De ser mye på sin vandring. Blant annet møter de den moderne verden.

Vi er inne i hodene på en hest, Jimmen, og hans eier, en navnløs mann. Hesten har et språk som det kan ta litt tid å venne seg til. Jeg har lest dikt av Øyvind Rimbereid før og vet at han eksperimenterer med språket. Hesten tenker og føler mye, og det blir formidla i et arkaisk, gammeldags språk. Det minner om eddadikt, om folkeviser og ser nesten norrønt ut. Det er litt artig å se hvordan hesten tenker om mannen som om han også var en hest. Om usynlig tømmer som styrer mannens frakk. Det er en klok og samtidig noe naiv måte å se verden på. Spennende er det i alle fall. Hestens tanker er skrevet fra rett venstremarg. Når det er mannen som har ordet, vandrer linjene hit og dit på sidene. Det er bokstavelig talt en vandring. Flere steder ser mannen på hesten og synes han ser sånn på ham med det venstre øyet. Det er som om hesten forstår en hel del. Som leser, vet vi jo at det stemmer. Stavangerdialekta er brukt mye der mannen taler.

Andre som dukker opp er: en strikkende søster på sykehus, Arnøy

Det er massevis av virkemidler her. Jeg tror ikke jeg skal nevne så mange før elevene får jobbe litt med dette selv. Man kan jo ha gjentakelse og kontrast i bakhodet når man leser boka. Det er mye å si om språket også.

Når vi har diskutert denne samlinga, skal jeg skrive litt mer i innlegget. Dette får være nok foreløpig.

Vil du lese anmeldelser? Sjekk Helge Torvund (i Dagbladet) sin HER

Anne Cathrine Straume i NRK har skrevet om den i Bokbloggen, se HER

Henning Howlid Wærp skriver i Aftenposten, se HER

Leselystaksjon på Meek skole - Liv og røre på skolebiblioteket en iskald novemberkveld

2011-11-17T14:17:00.001-08:00

Som en del av årets leslystaksjon på Meek skole, ble det arrangert åpen kveld på skolebiblioteket torsdag 17.november. Det er ellers bare åpent i skoletida. På skolen bruker de mye tid på å lese. De leser høyt for hverandre, anbefaler bøker og lager statistikk på det de har kommet gjennom. Hele skolen bærer preg av at bøker er i fokus. I alle ganger kan man nemlig se dette:

Da vi kom, ble vi ønsket velkommen av to røde lykter som skinte opp en ellers iskald novemberkveld.

Allerede før vi kom inn på biblioteket var det bøker å se. De ligger på stoler rundt omkring på skolen, og det var et bord med bøker utstilt. Da vi kom, var bordet fullt. Men jeg la merke til at det var mange som hadde fulgt anbefalingene, så det var rimelig utplukka da vi passerte det samme bordet på vei ut en times tid etter.

Vanlige ordensregler på bibliotek er forbud mot å spise og drikke. Men i dag var dette opphevet. Det var nemlig servering av boller og saft/kaffe. Man kunne rusle rundt på jakt etter gode bøker, sitte og prate med folk, spille ulike brettspill (nei, ikke dataspill ...). Det var et jevnt sig av folk i alle aldre den timen jeg var der.

Den blide bibliotekar, Monica, registrerte utlån. Tipper det ble en del i løpet av kvelden. Vi dro med oss en tung pose hjem, vi i alle fall.

Jeg var i det samme rommet mandagskvelden, men da var det en helt annen setting. Det var FAU-møte. En av sakene som ble tatt opp var de dystre planene som er koblet til ord som kommuneøkonomi, budsjett, innsparinger. Man skal bruker sparehøvelen der det er utrolig snautt fra før. Bygger man ned indre Averøy, bit for bit? Jeg bare lurer. Det er bare to år siden vi fikk kjempet oss til å beholde 6. og 7. trinn på Meek. Det koster penger å ha mange små skoler, jeg vet det. Men når man krymper en liten skole, så blir den så liten at det skal lite til å knipse den bort. Tar man skolen, forsvinner vel barnehagen. Butikken er allerede borte. Hva får man igjen? Folk som bruker tida si på å kjøre bil fram og tilbake til alle andre steder, hvor alt er sentralisert.

Ja, ja, nok politikk. Det var liv og røre på skolebiblioteket denne kvelden. Da jeg hadde spist bolle, drukket saft og snakka med en del folk, sikra jeg meg noen fine motiv fra skolen vi er glad vi har.

Jeg leser "Historien om fru Berg" av Ingvild H. Rishøi

2011-11-11T04:24:00.001-08:00

Den første boka jeg leste fra lista over nominerte til Ungdommens kritikerpris, var "Historien om fru Berg". Jeg var på Impulskonferansen på Nordfjordeid da de fire første titlen tikka inn på eposten. På vei tilbake til hotellet var jeg innom bokhandelen og kjøpte denne og "Imot naturen" av Tomas Espedal. Lesinga starta samme kveld. Jeg liker noveller, men jeg innrømmer at jeg ikke leser novellesamlinger så ofte. Noveller er liksom kremen av litteratur. Man må komprimere og fylle inn mye mellom linjene. Boka ser tynn og grei ut, men skal du ha skikkelig utbytte av den, må du lese sakte og gjerne flere ganger. Noveller har ufortjent få lesere. Det er kanskje fordi det er en krevende sjanger. Krevende å skrive og krevende å lese. Noveller selger ikke så godt. Et sted de likevel brukes mye, er i skolen. Noveller er fine å bruke til gjennomgang i timer og blir ofte gitt til heldagsprøver og eksamen. Å analysere en novelle er noe man kan holde på med i det uendelige.

Jeg har skrevet en tekst om noveller som ble publisert i telemarksavisa Varden. Les den gjerne HER

Jeg tar med noen av notatene mine fra lesinga:

Historien om fru Berg

Høres ut somen fortelling om en koselig dame. Det er på mange måter også en fortelling omen dame, men hun er nok ikke så koselig. Og hun heter ikke fru Berg, som detkan virke som. Fru Berg er nemlig en hamster. Synsvinkelenligger hos et ei lita jente. Hun bor hos faren sin, men er av og til hos mora.Vi skjønner at det muligens er noe med denne mora, for storesøsteren tiljeg-personen (Amalie), som heter Line, vil ikke være hos mora i det hele tatt.Den dagen handlingen er fra, er bursdagen til Amalie. Hun står ved vinduet ogventer på mora, som har sagt i telefonen at hun skulle komme. Det er tydelig atresten av familien ikke tror at hun kommer, og vi som lesere skjønner ogsåetter hvert at det nok ikke vil komme noen mor og ta henne med på restaurant.

Jeg-personenser ut til å ha begynnende psykiske problemer. Hun har bla tvangstanker. Stårog ser mot porten og tenker ”Gresset, grusen, porten, asfalten” Dette åpnerhele novella. Hun venter også på snø. Siden hun er kledd i nattkjole, skjønnervi at det er seint. Dermed er det tydelig at mora ikke vil komme. Andre tegn påpsykiske problemer er at hun dunker med hodet. Helt på slutten dunker hun hodetmot vinduet. Slutten er uklar. Dør hun? Det begynner å snø, og snø er ofte etsymbol på noe kaldt, noe livløst, men også noe uskyldig, rent. Hun driver ogsåmed intens telling for å holde tankene unna.

Farenstrever med å få kontakt med henne. Søsteren, derimot, er i stand til å forståen del.

Helekonflikten bygger seg opp rundt to ting. Det ene er at hun strever medforholdet til mora. Det andre er knytta til hamsteren som mora kjøpte.

Språket erenkelt og godt. Det gjenspeiler barnets tanker. Utrolig mye står mellomlinjene. Alt vi får vite om mora, er indirekte. Det står aldri at hun ertankeløs, at hun tydeligvis ikke er i stand til å ta seg av barna sine, ikkeengang en hamster.

Tryllebort mennesker

Novellahandler om to søstre. Det er hele tida noe med lillesøsteren til jeg-personen.Første gang er søstra syk (mens hun er baby). Så er hun unnvikende, sein og tilslutt (som voksen) dør hun. Dette har liksom hele tida ligget i kortene. Søsterenhar en datter som viderefører søsteren.

Hva slagsforhold er det mellom de to søstrene? Jeg skjønte ikke helt. Dette må jeg se nærmere på når jeg leser samlinga en gang til.

Symbolsk atde i ungdommen opplever ei jente som har trylla bort søstra. Det var rett ogslett ved å overse henne. Kanskje lar hun seg selv forsvinne? Vanskelig å si.

(Jeg kommer tilbake med noe om de novellene som mangler. Er ikke helt ferdig med å skrive om dem...)

Gyldendal forlag skriver om samlinga:

"Historien om Fru Berg inneholder fem nye noveller av Ingvild H. Rishøi. Med stor innlevelse og en særegen litterær kraft beskriver hun den skjøre forbindelsen mellom mennesker; det gåtefulle, skremmende og vakre. Det handler om å treffe sin første elskerinne, om å være synsk og se tegn, og om å oppdage at du selv er helt lik Janis Joplin. Det handler om skjebnetro, sankthansormer og kortspill. Og om å elske en hamster som heter Fru Berg."

Vil man lese anmeldelser, se feks Dagbladet sin HER

Med båndopptaker på jakt etter en naturlig samtale - Jeg leser "Samtale ventar" av Marit Eikemo

2011-11-11T02:52:00.001-08:00

Å, jeg klarer ikke å bare omtale denne boka nøytralt. Hadde jo tenkt å være litt forsiktig med å komme med så mange personlige betraktninger om romanene som elevene skal lese og bedømme, som juryklasse i Ungdommens kritikerpris. Denne boka er så UTROLIG bra.

Boka handler om ElisabethBrenner, eksjournalist på attføring. Hun drar til industristedet Einvik for å skaffe dialektprøver til et forskningsprosjekt som noen andre driver. Elisabeth skal kun skaffe noen opptak, sende dem til oppdragsgiverne og så dra tilbake til Bergen. Men så enkelt skal det nok ikke vise seg å være.

Her er noen av notatene mine:

Typisk forEinvik: folk er nysgjerrige, folk er enkle, sier de sjølv. Vil ha rundstykkeneferdig påsmurt, ikke stå å vente på et salatblad i dag og et salatblad imorgen. He, he… Alle kjenner hverandre. De har sine roller. Det er ikke så lett å være ny her.

Elisabeth –har lite fokus. Roter bort mye tid på sosiale media, føler seg fort innestengt.Tar lite kontakt med andre til tross for at det er oppdraget hennes. Hun er anspent i sosiale sammenhenger og har en egen evne til å bidra til vanskelige samtaler. Når folk begynner å åpne seg, trekker hun seg alltid. Det fører til mange pussige tilløp til kommunikasjon. Folk blir såra og forundra over hennes oppførsel. Mange ganger sier hun ting, sender ting i epost, som sms eller på facebook, som jeg som leser må rope høyt, NEI! NEI! men hun hører meg selvfølgelig ikke. Vi er inne i hennes hode, så vi kan bare ane hva andre tenker og sier om henne. Det vises av og til, særlig mot slutten, at folk ser at hun har problemer. Samtidig tenker hun mange ting som jeg kjenner igjen. Særlig er det ting om små steder, om kvinneidealet vårt og om relasjoner som jeg aldri ville tørre å rope ut. Elisabeth har mange skarpe observasjoner som kritiserer vår samtid, vår hang til å framstå som perfekte, og særlig beskriver hun egenskaper som er en tendens hos dagens (unge ... øh, voksne) kvinner.

Hun minner megtil tider om Bridget Jones. Mye av det hun sier og gjør er godt ment, men ting blir feil. Det er en hel rekke ting som folk misforstår eller som i alle fall kan misforståes. Er det noe denne hovedpersonen IKKE har, så er det gode samtaler og åpen kommunikasjon. Og det til tross for at hele poenget er at hun skal samtale med folk. Tittelen er talende, det forblir nemlig en følelelse av samtaler venter, venter, venter og aldri vil finne sted, ikke før hun forandrer seg. Hva bør hun gjøre for å få det bedre? Det får vi diskutere når klassen kommer tilbake til skoleperiode.

Det er kanskje slik at jeg som like gammel som forfatteren, 2 år eldre enn hovedpersonen, kan kjenne meg ekstra godt igjen i det hun forteller. Jeg er ikke er singel og barnløs som Elisabeth, men jeg ler når hun beskriver småbarnsmødrene rundt seg. Jeg ler og ler helt til nesten gråter. For det er jo så mye ironi her. Det er så mye som egentlig er tragisk, som er så trøstesløst, men Marit Eikemo bruker et blikk som er så godt, som treffer på en spesiell måte. Skjønner du ikke hva jeg mener? Les og se selv. Så blir det spennende å se om ungdommene mine, som er 19 år, ser det på samme måten.

Hun møter mange typer som man har på alle steder. De vanlige, de eksentriske, de som har falt utenfor, de kule osv. Hvem kan vel ikke kjenne igjen noen fra sin egen by og bygd? Hvem kan vel ikke få øye på seg selv? Hvordan snakker man så med alle disse? Det viser seg å by på problemer.

Ikke bare jeg som liker den. Juryen som valgte ut bøker skriver:

"Marit Eikemo: Samtale ventar, roman,Samlaget
Romanens hovedperson, Elisabeth Brenner, har mistet kontakten med et av deviktigste fellesskapene i vår moderne verden; arbeidslivet. Egentlig er hunjournalist, har hatt en viss suksess, men har vært lenge ute av det. Så kommertilbudet om å samle inn dialektprøver fra en liten industriby i forfall for etforskningsprosjekt ved universitetet. Det går ikke så godt.
I takt med økningen i Elisabeth Brenners eget ubehag og den desperasjonen hunlegger for dagen, utvikles situasjonskomikken. Gjennom den kjærlig satiriskesnerten i Eikemos språk blir fortellingen et delvis humoristisk portrett avlivet i en vanlig norsk bygd. Samtidig melder leserens ubehag seg – over å lesedette livet som er i ferd med å miste taket i seg selv."

Her er litt om Marit Eikemo:

Marit Eikemo (født 1971) er fra Odda. Hun ga ut sin første roman, Mellom oss sagt, i 2006. Den kritikerroste oppfølgeren, Arbeid pågår, kom i 2009. Hun er leder for litteratursymposiet i Odda.

Den første boka jeg leste av henne var "Samtidsruinar", som er en sakprosabok om ruiner fra vår egen tid. Jeg likte boka svært godt.

Man kan lese anmeldelser av boka. Se Cathrine Krøgers HER
Les Eskil Skjeldals HER

Denne boka er min favoritt så langt, det må det vel være lov å si. Er du enig? Les den og døm selv.

Industribyer hvor hjørnesteinsbedriften er nedlagt er dessverre noe nytt ... Jeg blir sittende å tenke på min egen by, der hjemme i Telemark. Synes jeg ser meg selv halsende rundt med båndopptaker for å skaffe noen gode dialektprøver. Knoting? Sosiale lag? Gamle drømmer, gamle venner ... hvor er de? Er de fremdeles der? Har de flytta hjem igjen som bibliotekaren Elin? Gjør de bot for gamle svik, som Even? Legger de hele sin sjel i å pynte til advent som Christine? Hm .... mye å tenke på. Jeg tar ikke sjansen på å finne det ut.

”Pust inn, tro. Pust ut, frykt” - Jeg leser "Ismannen" av Anders Bortne

2011-11-11T01:36:00.001-08:00

Denne romanen er en av de nominerte til Ungdommens kritikerpris, og jeg leser med stor iver. Den ene norskklassen jeg er lærer for skal være med som en av ni juryklasser i årets pris. Jeg hadde ikke hørt om Anders Bortne før, men jeg skjønner at jeg har glipp av noe fram til nå. Boka hadde nemlig et indre sug som gjorde at jeg ikke visste ordet av det før jeg var ferdig ... og ville lese mer ... Alltid frustrerende å bli ferdig med en god bok.

Hvem er så forfatteren. På Tiden forlags' nettside står dette:

"Anders Bortne
(04.10.1973 - )

Anders Bortne er en norsk forfatter og musiker, født og oppvokst i Ålesund. Han har tatt juridisk embetseksamen i ved Universitet i Bergen og studert ved medielinjen på Høgskulen i Volda.

Han debuterte i 2005 med bandromanen Et Bra Band og fulgte i 2008 opp med novellesamlingen Natt'a Der Oppe, Natt'a Der Nede."

Ups, han er fra mitt eget fylke og jeg har ikke oppdaga ham. Men nå skal jeg ta igjen for det tapte.

Vil du høre bandet hans? Sjekk HER

Klassen min skal få mene masse om bøkene som er nominert, men jeg skal prøve å holde meg litt lavt i terrenget. Tenkte jeg skulle være mest entusiastisk. (Det pleier ikke å være noe problem). Her kommer jeg ikke med en analyse, men med noen stikkord og spørsmål som andre lesere kan tenke på.

Synsvinkelen ligger hos Marius. Det er et godt grep. Å høre denne historien gjennom et barns øyne gjør det mer sårt og gripende. Som voksen leser forstår du ting som Marius kommer til å forstå etter hvert.

Marius er 12 år, en typisk alder for romanfigurer. Det er rett før puberteten, og man står i et noe uavklart forhold til foreldrene, både nært knyttet, men samtidig med en økende behov for å løsrive seg. Det er akkurat da man gradvis går over fra barn til ungdom. Marius slites mellom foreldrene. Faren er ofte fjern, men Marius forsvarer ham. Marius er en kunnskapsrik og gløgg gutt. Han bruker sine faktakunnskaper i situasjoner hvor han trenger en flukt. Flere ganger i boka legger han ut lange tankerekker av fakta, mens verden raser sammen rundt ham. Rørende.

Faren, ismannen Stig, er en viljesterk mann som er besatt av det å sette nye rekorder for å oppholde seg i isbad. Han har forskjellige symptomer på noe som må ligne autisme (dette vet jeg ikke nok om). Ticks, kramper, er fjern. Var en villmann før han traff mora til Maris. Er klønete i det praktiske liv. Vet bare så vidt hvor gammel sønnen er. Han prøver å tvinge seg selv til å stoppe med isbadingen, men vi aner vel tidlig at det er tomme løfter han kommer med.

Mora, Silje, er preget av å ha vært gjennom operasjoner og behandling av kreft. Likevel er det hun som forsørger familien. Hun er på mange måter svak (naturlig nok, sykdommen), men Marius sier et sted at det er hun som er den STERKE av dem. Hun er hele tida bekymra for at ismannen skal gå for langt. Slik får vi lesere tidlig en følelse av at dette kommer til å gå dårlig. Grensene for hva en menneskekropp kan tåle presses mer og mer.

Spenninga i boka knyttes til de stadige rekordforsøkene. Man venter hele tida på at det skal gå galt. Går det galt? Det vil jeg ikke si noe om.

Det har vært vanlig i samtidslitteraturen å beskrive det hverdagslige, det vanlige. Anders Bortne gjør det motsatte. Det er noe av begrunnelsen til at han er valgt ut. Se selv hva utvelgelsesjuryen skriver:

"Anders Bortne: Ismannen,Tiden
Fortelleren i Ismannen er over gjennomsnittet smart og tilegner seg lett densæreste kunnskap. Moren hans er alvorlig syk, men det er faren som erproblemet. Faren – Ismannen – er isbader og lever for å sette de mest absurderekorder i en sport få andre bedriver. Utover det er det ikke så mye han fårtil. Gutten jobber på høygir med å bygge broer mellom foreldrene og passe på farenså det ikke går galt. Anders Bortne har skrevet en oppvekstroman utenom detvanlige; en merkelig historie som i et flytende, kortfattet språk med finedialoger blir relevant og nær mens man leser."

Barn har en tendens til å være helter i samtidslitteraturen. På mange måter er det de som tar ansvar og må passe på foreldrene. Det er tilfelle her.

Vil du lese et intervjue med ham?

http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2005091611455197276722

HER kan du lese anmeldelse av en av de andre bøkene hans.

Jeg er så spent på hva elevene vil mene om denne boka. Mine antagelser er at guttene vil like denne. Det er noe med hovedpersonen, at han er interessert i de fagene som mine elever fordyper seg i (realfag) og at selve ismannen er en ubegripelig tøffing, som jeg tror vil treffe. Det er dessuten en spenning i boka. Man lurer på hvordan det går. Det handler ikke bare om følelser. Det handler i grunnen i overraskende grad om å bruke hodet. Selv om ismannen selv sier at alt sitter i hodet. Nå kunne man tenke at hode betyr fornuft, men det vil være en misforståelse ... Hvorfor? Les selv og tenk litt ...

Det står et kaldt gufs ut av boka. Jeg er fascinert og skremt ...

Noe gnager meg ... Denne boka lå nemlig i en kasse med nye bøker på skolebibilioteket. Jeg hadde ikke tid til å vente på at boka skulle komme fra !les. Heldigvis for "Ismannen" ble det pakka opp fortere enn ellers, fikk plastomslag og ble lest i full fart. Den skal nok lese av mange. Det fortjener den! I samme kasse ligger (ennå) en hel del bøker, som sikkert også er meget lesbare, men som ingen oppdager. Jeg tror jeg må slå et slag for å lese bøker av forfattere man ikke har hørt om før. Er det noe jeg er lei av, så er det besteselgere i stabler og at de samme forfatterne dukker opp overalt. Min oppfordring til alle er:

LES NOE NYTT!

ENDELIG! Her er lista over de nominerte til Ungdommens kritikerpris 2011-2012

2011-11-09T05:22:00.000-08:00

Jeg har gått i spenning og ventet og ventet. Nå er det endelig lov å rope dem ut, titlene som er nominert. Jeg har allerede lest flere av bøkene.

De nominerte er:Ingvild H. Risøi: Historien om Fru Berg. Gyldendal
Tomas Espedal: Imot naturen. Gyldendal
Øyvind Rimbereid: Jimmen. Gyldendal
Marit Eikemo: Samtale ventar. Samlaget
Merethe Lindstrøm: Dager i stillhetens historie. Aschehoug
Ragnar Hovland: Stille natt. Samlaget
Anders Bortne: Ismannen. Tiden
Stig Sæterbakken: Gjennom natten. Cappelen Damm

Elevene jeg har i 4TT1 skal være med i elevjuryen. De har fått med seg noen av bøkene (første forsendelse) til å lese i praksisperioden på 3 uker. Jeg har satt igang noen diskusjoner om bøkene på i vår facebookgruppe. Det skal bli så utrolig spennende å høre hva de har å si. Håper det blir heftige diskusjoner.

I bloggen min kommer jeg til å legge ut noe om hver av de nominerte. Det er ikke så mye å finne på nett om så nye bøker, så jeg skal hjelpe dem litt igang. Men det kommer ikke hele analyser. Jeg skal heller ikke si alt for mye om hva jeg mener selv. Denne prisen skal være ungdommenes egen smak. Så derfor har jeg bestemt meg for å være gjennomført begeistret og holde litt igjen negativ kritikk, i alle fall helt til de alle har lest alle bøkene og har gjort opp sin egen mening.

For de som ønsker å ha litt mer kunnskap om norsk samtidslitteratur, kan jeg anbefale særlig disse to bøkene.

Marta Nordheim: Røff guide til samtidslitteraturen, Samlaget, 2007
Per Thomas Andersen: Tankevaser, om norsk 1990-tallslitteratur, Universitetsforlaget, 2003

Så er det bare å lese, lese og lese.

Å dra på lærerseminar for å bli BEGEISTRET - Ungdommens kritikerpris

2011-11-08T05:37:00.000-08:00

Mandag 17. oktober dro jeg (nesten direkte fra Dublin) til Oslo for å være med på lærerseminaret i forbindelse med at klassen min skal delta i juryen i årets utgave av Ungdommens kritikerpris. Lars Petter Sveen hadde ordna med flott opplegg denne mandagen. Jeg må forresten nevne at han er forfatter også, ikke "bare" en vikar for denne prisen. Han er fra Fræna (og det er vi selvfølgelig stolte av). Les mer om han HER

http://www.ungdommenskritikerpris.no/

Lars Petter er vikar for Bjarte Bakken, som forøvrig var på plass denne dagen. Han ga oss masse praktisk informasjon.Blant annet atUngdommens kritikerpris kom i stand etter et initiativ fra Foreningen !les i 2005. Bak samarbeidet står også Utdanningsforbundet, Norsk kritikerlag, Kunst- og kultur i opplæringen og Den norske Forleggerforening. Prisen er inspirert av Goncourt des Lycéens, ungdomsvarianten til den store franske litteraturprisen, Prix Goncourt.

Det har vært gjort forsøk på å finne et mønster i hva slags bøker som har vunnet. MartaNorheim i NRK prøvde, men klarte ikke å se noen sammenheng. Det er uforutsigbart og desto mer spennende!

Å få skoleelever til å lese 8 samtidsromaner kan virke hasardiøst og vanskelig. Men: Resultateter kvalitet og mengde-lesning. Det er egentlig utrolig.

Klassemiljøeneblir ofte bedre. Lesehastighet, begrepsforståelse. Læringsmiljø. Karakterenehadde blitt bedre i en klasse. Noe skjer med mange klasser. Med de fleste skjerdet et eller annet positivt. Det er skrevet masteroppgave om dette. Ellersfinnes stoff på nettsida til prisen. www.ungdommenskritikerpris.no

Wanda Voldner, leder for Foreninga !les var også på plass. Hun fortalte litt om bakgrunnen for denen prisen og litt om boka "rein tekst". Noe av det hun la vekt på er at prisen er en skikkelig pris, ikke noe slags leselystkanpanje. Man kunne komme i skade for å tenke at de nominerte bøkene er tilpassa ungdom, men det er FEIL. Bøkene er rett og slett de beste fra 2011, slik komiteen ser det. I komiteen sitter noen som har peiling:

Sindre Hovdenakk

Ane Farsethås

Leif Ekle

Siden 1997har foreningen !les eksistert. For 7 år siden startet ungdommens kritikerpris.Det var en overraskelse at det ble så mye leselyst ut av det. Det betyr vel at vi kanskje ikke skal være så redde for å gi ungdom kvalitet!

Sigurd Andersen fra Thor Heyerdal videregående skole fortalte om sine erfaringer med en byggfagklasse. Å få en 2-timersnorsk til å dekke opp et så enormt arbeid som denne prisen innebærer, det var imponerende å klare. En av hans elever kom seinere i opplegget og fortalte.

Leif Ekle, som jobber i NRK som litteraturanmelder, holdt et innlegg om litteraturkritikk. Her er noen av notatene mine, og jeg må poengtere at det er slik jeg oppfatta det, det kan ikke brukes som direkte sitat:

Leif Ekle – Hva er litteraturkritikk?

Han vetegentlig ikke. Men hva går an og hva går ikke an. Litterær offentlighet erforvirrende, synes han. Signalene er så mange, og kravene likeså.

Han blir ofte spurt om han kan anbefalebøker. Men er det å anbefale og anmelde litteratur det samme? Snakker vi om en ting eller om ulike ting?Det forventes at man skal ha anbefalinger hele tida. Han vil ikke anbefale hvaandre skal kjøpe eller lese. Det er ikke galt å anbefale som kritiker, men hanvil ikke. Det får andre drive med.

Hva erkritikernes rolle? Her kom en digresjon, som jeg likte. Kulturkjerringer. Interessant diskusjon, synes han. AndersHeger fant opp uttrykket, men Thomas Espedal brukte det. Men diskusjonen ertypisk for den litterære offentligheten, for det er mer om ting utenominnholdet i bøkene, men som er salgsvare. Solveig Aareskjold var ute iKlassekampen og sa at kulturkjerringene bør skjerpe seg. De skulle bruke sinlivserfaring til å sette seg opp mot litteraturen til unge menn.Kulturkjerringene må ikke ha så mye omsorg for mannlige fantasier. Ingen kan gisom kritikk at man er kvinnelig forfatter. Likevel kunne Aareskjold si noe omunge menn og slippe unna med det.

Hvilke sakerfår plass i mediene? Det meste foregår dessverre på nyhetsmedias premisser. Deter ikke bra.

Eks fraLitteratursymposiet i Sverige. Arbeiderklasse. Eksisterer den i Norge?Litteraturen til Levi Henriksen, Ingvild Rishøys noveller, Frode Grytten,

Hva er enlitteraturkritiker? Han må snakke for seg selv. Han har ikke studert litt.vit.Kom fra musikkjournalistikken. Anmelder i NRK. Begeistring er viktig. Han bruker det når han anmelder. Men da erhan mellom den saklige anmeldelsen og anbefalingen. Arthur Schopenhauer, om detgode og det slette. Anbefales! Schstiller krav til leseren.

FrodeGrytten sa noe om at: er kritikken egentlig nødvendig? Hvem er de som kan sitteog mene noe om hva som er bra og dårlig?

Så spillte han et opptak av Kjell Askildsen i samtale med Vidar Kvalshaug. Hovedanmelder iAftenposten. Begeistring har han, er meir avslappa i forhold til det storealvoret. Musikalitet , litterær musikalitet. Det må leseren ha, sier Askildsen.Spilte av et opptak fråen samtale han hadde med Vidar Kvalshaug. Det er få lesere av meg som kommerfra Margit Sandemo, sa A. Askildsen forventer at leseren har ferdigheter. Les mer om Askildsen HER

Debattpotensialeer viktig, synes nyhetsredaksjonen. Interessemotsetningsforhold.

Sosialemedier skaper nettverk som er nye. Riley dyktig forlagsmann, dyktignettverksbygger. Kampanje på twitter da han ga ut boka til Riley. Styretomkring. Les mer om han HER

EivindKjønneland, professor i Bergen, sterkt provosert. Skrev pamflett som hetKnausgårdkoden. Et infamt skrift. Han tar for seg en paradokse blandingen av medieskyhetog exhibisme. Genial markedsføring fra Oktobers lanseringen.Mindreverdighetsfølelse og stormannsgalskap. Narsissistisk. Definisjon på hva koden egentlig består i rakkjeg ikke å notere.

Skal alt være for alle?

Kan man værei den litterære offentligheten og snakke om bøker slik at det er forsvarlig?Man kan ikke gjøre alle til lags.

Ydmykhet.Hva slags bok ønsker den å være? Hva gir forfatteren seg ut for å være. Det børman tenke på før en anmelder sier om boka er god eller ikke. Hva handler bokaom? Hva er dette for noe? Har vedkommende fått det til? Hvorfor? Begrunne.

Jeg spurte ham om hva han tenkte om det å ha elever som kritikere. Han sa at det er bra med kritikere som ikke nødvendigvis har så utrolig mye faglig tyngde, for det skal være magefølelse og begeistring, som han allerede hadde nevnt.

Så var det Linn J. Karlsen, en av elevene som var med på dette arbeidet i fjor, som ga oss noen av sine tanker. Hun gikk i en byggfagklasse. Her er noe av det jeg noterte.

Hvordandet er å være elev i Ungdommens kritikerpris?

Tettsamarbeid, de ble en bedre klasse. Læreren må motivere, måten man gjør det erviktig. Løs i kantene, læreren. Han aksepterte mange ulike tolkninger. Man skallese som ungdommer, ikke som proffe anmeldere. Ikke tenke som 40-åringer. Manmå gjøre noe mer ut av det enn akkurat det minst nødvendige, hun likte detarbeidet de gjorde rundt. Som er beskrevet før. Valget av de torepresentantene. Måtte snakke på vegne av klassen. Fikk hjelp avkritikerfadderen til å få fram hvordan man ville under selve storjuryen. Hennesklasse hadde oppfattet bøkene annerledes enn de andre.

Så ble det tid for lunsj. Jeg ble kjent med lærere fra et par andre skoler, fra Askøy videregående og Vardafjell videregående. Kjekt å ha noen som man kan utveksle erfaringer med underveis. Noe av de vi diskuterte var temaet kulturkjerringer. Det har jeg også blogga om, for jeg stod som illustrasjon til en sak i vår egen lokalavis på Nordmøre. Les det hvis du vil HER

Noe av det jeg hadde gleda meg til, var det å få møte fjorårets vinner, Helga Flatland. Hun ble intervjuet av Nooria Gulraiz, elev ved Oslo Katedralskole og juryelev i fjor. Notatene fra denne samtalen ble et eget blogginnlegg. Les det gjerne HER

Jeg likte godt boka, og nå gleder jeg meg til å lese hennes nye bok (når jeg omsider blir ferdig med de åtte nominerte).

Vi fikk også en del tips og gode råd fra Ole Andreas Kvamme, fra Oslo Katedralskole. Nå har jeg en hel del av hans tanker og erfaringer som jeg tar med meg inn i min egen planlegging av gjennomføringen.

Det var høst i Oslo. Jeg rusla forbi slottsparken og tok dette vakre bildet. Høst er lesetid! Jeg gleder meg til å ta fatt!

Impulskonferansen 2011 - en litt personlig, men mest faglig oppsummering

2011-11-07T09:30:00.000-08:00

I slutten av oktober i år hadde jeg to flotte og lærerike dager på Nordfjordeid. Det var første gang jeg var på Impulskonferansen. Tema var, som alltid, "Bruk av IKT i skulen" og var et samarbeid mellom Sogn og Fjordane fylkeskommune + Møre og Romsdal fylkeskommune.

Vil du se nettsiden med foredragene, trykk HER

Det var felles forelesning på morgen og ettermiddag. Midt på dagen valgte vi blant mange parallelle opplegg. Det var mye man kunne velge blant. Jeg fikk selvfølgelig ikke med meg alt, men jeg vil kommentere noe av det jeg rakk. Selv var jeg en av de som var spurt om å holde et innlegg. Det var med skrekkblandet fryd jeg sa ja til det. Å skulle holde kurs for lærere er krevende. Hvem er mer kritiske enn lærere? Men det gikk bra.

Vanligvis kjenner jeg en del folk når jeg er på kurs, men her var det tynt med kjentfolk. Jeg satt på med Gry Hansen, som jobber på fylkeshuset (Møre og Romsdal). Det var kjekt å ha trivelig følge med henne og Kristin Vonheim. Da vi kom fram, ble jeg fort kjent med ei av de andre som skulle ha et innlegg tirsdag, Hilde Mjelva, fra Rauma videregående.

Da vi kom, var det helt mørkt. Det var altså først dagen etter at jeg fikk se hvor vakkert det er på Nordfjordeid.

Det var en rask rusletur gjennom sentrum for å komme fra hotellet til Eid vidaregåande skule. Jeg hadde funnet et kjent fjes fra åra på Romsdal videregående i Molde, så jeg slo følge med de to som var derfra, Helge Solli og Kjetil Myren, to trivelige karer.

På vei gjennom sentrum tok jeg så mange bilder at det endte som et eget blogginlegg. Les det gjerne
HER. Et bilde av kirken må jeg ha med. Vi gikk en snarvei gjennom her. Det var mange titler sammen med navn på de døde, så vi. Det var ikke til å unngå at vi spøkte med våre egne titler. Ansvarlig for skolearena, for eksempel. Det står det jo respekt av!

Jeg har også laga egne blogginnlegg fra noen av forelesningene. Lenker til dem kommer underveis.

Det første foredraget ble holdt av Steen Lassen. Han tok for seg "Danske erfaringer med digital eksamen og internetadgang". Det er tydelig at man i Danmark har tenkt annerledes i flere år. Når man etter hvert har åpna for internettilgang under eksamen, så sier det seg selv at oppgavene er annerledes enn det vi har uten den samme tilgangen. Sjekk lenka øverst i denne bloggen for å se hans power point.

Så kom en parallellseksjon hvor jeg selv holdt et innlegg om to tema, sidemålsblogg som det ene og fronter/facebook som det andre. Sidemålsblogg handlet om hvordan min store tanke om å få elevene til å blogge på sidemål om fagstoff i norsk, ikke slo riktig så godt an som jeg hadde tenkt. Power point-presentasjonen finnes på hjemmesida, se øverst i innlegget. Hvordan man skal møte elevene på fronter, der de sjelden er, eller på facebook, hvor de er alt for mye, det handlet den andre halvdelen om. Jeg bruker facebook som et viktig supplement til fronter. Klassene har egne grupper hvor vi deler informasjon (ikke sensitiv, vel å merke), lenker og hvor jeg gir dem påminninger og kan få tak i dem på et øyeblikk. Selvfølgelig bruker jeg fronter også. I lang tid har jeg prøvd å få flere lærere til å bruke fronter mer aktivt, men det har ikke vært så lett. Dermed har jeg altså pøst på med facebook uten den minste dårlige samvittighet.

På bildet under sitter noen trivelige lærere fra Sunnmøre. Jørund Fet (som dessverre lukker øyene her, beklager Jørund, tok bare dette bildet), som jeg hadde hilst på før. I tillegg Kristin Sæterås og Olav Trandal. Kjekt å bli kjent med noen nye fjes!

Så ble det lunsj, etterfulgt av ny parallellseksjon. Jeg gikk på et program med Eva Bratvold. Det handlet om OneNote. Der falt jeg av et par minutter i starten, og det tok ganske lang tid før jeg henta meg inn igjen. Det var fryktelig mye informasjon og mange tips på veldig kort tid. Jeg som aldri har brukt OneNote ble sittende som en forvirret sjel og noterte og leita etter beste evne etter alle de supre mulighetene det gir. Jeg burde nok ha møtt litt mer forberedt. Følte meg veldig klønete da jeg satt der og så på alt det smarte hun gjorde. Kanskje det burde ha vært lagt inn en liten økt for å prøve ut dette selv, mens hun var der og kunne komme med noen flere råd. Men så satt jo de færreste med data. Underlig, i grunnen, siden det var en konferanse som handlet om IKT hele tida.

Neste var Jørund Høie Skaugs forelesning om "Klasseromsleiing og IKT. Kva seier elevar og lærarar?". Jeg laga et eget innlegg på det, se HER. Vi fikk si vår mening om en del av spørsmålene han tok opp, og måten vi gjorde det, var ved å stemme på mobilen. Gry laga flotte kakediagram som ble presentert på slutten. Ikke alle spørsmålene var like seriøse, men det var et artig innslag og gjorde godt i en fullstappa faglig dag. At han bygde på fakta, på en stor spørreundersøkelse, var spennende.

Så var det å rusle tilbake gjennom den utrolig koselige hovedgata på Eid. Jeg rakk til og med å gå innom noen butikker som var sjarmerende gammeldagse, fullstappa med stoff til lappeteknikk, med en atmosfære som kjøpesenter kan se langt etter. Kan ikke dy meg, må ha med et motiv fra sentrum her også. Til tross for at skiltet sier Adgang forbudt, må jeg si at sentrum var usedvanlig trivelig.

Det ble en liten pause, som jeg, typisk nok, brukte til å lage blogginnlegg med bildene fra sentrum. Så var det tid for festmiddag med god mat og fin musikk. Desserten var så stilig, så den ble foreviget. Stilig var forresten også Gry, som satt rett overfor meg.

Etter en god natts søvn var det på igjen. Vi starta opp med foredraget til Rune Krumsvik. "Klasseleiing og digital kompetanse i vidaregåande skule". Jeg laga et eget innlegg om der, se det HER

Så kom to økter med lunsj midt inni, hvor jeg lærte om det å lage undervisningsvideoer. Vidar Sæther var suveren på dette. Det inspirerte meg veldig, og dette skal jeg prøve! Æresord! Vi du se power point-presentasjonen hans, se lenka øverst i dette innlegget.

Siste på programmet var en felles forelesning Arne Olav Nygard, "Kunnskapsorganisering i digitale media". Jeg brukte notatene til å lage et eget innlegg, som du finner HER. Jeg har lest artikler av ham og hørt ham før, så jeg hadde gleda meg til denne avslutninga. Han skuffet ikke. Var det noen som lot seg provosere av hans teori om Gutenbergparentesen? Tja, det var kanskje de lærerne som ikke var på konferansen ... Les og døm selv.

Var det da noen vits i å ta den lange turen fra Kristiansund til Nordfjordeid? JA, jeg hadde stort utbytte av det. Men så er det det da, at når man kommer tilbake til egen skole, så er det ikke alltid så gøy å være den som har vært på kurs og være superinspirert til å gjøre enda noe nytt. Slik opplever jeg det iallefall. Ja, ja, så la sutrepavene være sure, slitne og så opp-over-ørene-fulle-av-nye-digitale-oppgaver, jeg har fått mange gode ideer til hvordan jeg kan bruke IKT i undervisninga. Så får de som ønsker det benytte ordene "IKT" og "digital" til å fortsatt klage over at elevene sitter på facebook hele tida...

Mine egne filmtips til framtidige prosjekt

2011-11-07T06:44:00.000-08:00

Dette fikk jeg på epost i dag fra Møre og Romsdal fylke, opplegg fra Bergen filmfestival: LES DET HER. Gry Hansen skriver "Her kan elever og lærere fritt streame filmer
og ta i bruk pedagogisk materiale, som er produsert spesielt for hver
enkelt dokumentarfilm. Filmene er aktuelle for en rekke ulike fag i skolen."

Av datteren min, som laga film under Averøy filmfestival, har jeg skjønt at det går an å laste ned musikk som er gratis på en side som heter Findthetune, se HER

På Impulskonferansen på Nordfjordeid i oktober i år var jeg på en super forelesning av Vidar Sæther. Den het "Kurs i undervisningsvideoer". Du finner den ved å gå inn HER

Jeg har laga et blogginnlegg med notatene fra en forelesning med Arne Olav Nygard fra Ny giv-kursinga i vår. Det handler om hvordan man kan bruke gratisprogram for å lage film. Les innlegget HER

Det som gjenstår nå, etter å ha hørt, sett og fått demonstrert så mange nyttige tips, det er å PRØVE SELV. Ja, ja, det er ikke ideene det står på, det var den tida, da...

Det er noko med skarp haustluft

2011-11-07T02:05:00.000-08:00

Deter noko med skarp haustluft. Ein tidleg morgon i oktober, klokka er berre 6.30,og eg hastar ut av huset for å rekke bussen. Mens eg passerer blomsterbedet attmed huset, kjenner eg plutseleg lukta som gjer at eg må stoppe opp. Høstfloksensender ut si stramme blomsterlukt, den som eg i mange år ikkje heilt kunneplassere. Det var noko med akkurat den lukta. Så ein dag kom eg på det. Det vari hagen til ei venninne på Åfoss eg hadde kjent den lukta. Vi pleide å leikerollespill der. Det blei lange historier som må ha vore veldig spennande, for egkjenner ei sitrande kjensle ved minnet. Indianar og cowboy. Eg laga to tynnefletter på kvar side av ansiktet og var Månestråle. Innhaldet elles hugsar egikkje, men det var ein aha-oppleving eg hadde då eg endeleg kunne plassere denlukta. Ein må kanskje få eigne ungar før delar av eigen barndom kommer klartfram frå eit dunkelt minne. Ungen din spør kanskje om noko. Du byrjar å tenkelitt og fortel frå du sjølv var liten. Eller du ser ungen din leike og duplutseleg kjenner igjen noko, du ser ei lita jente med dine eigne trekk og fårein underleg kjensle av å sjå deg sjølv. Ein liknande oppleving fekk eg då eghadde vore på ein barneklubb og satt ned lauk av svibel. Eg hadde ikkje hattnoko forhold til svibel som eg kunne hugse. Då blomane kom i advent, og luktastarta å bre seg utover i huset, fekk eg ein rar kjensle av å vere liten igjen.Av å stå ved sida av ein juledekorasjon på rot, med nissar, kongler, granbar ogein blome som eg aldri hadde lært meg namnet på. Det gjekk ein jul eller to koreg måtte ta meg i å lukke auga og sniffe inn den sterke, nesten stikkande lukta av svibel. Så ein jul feiraforeldra mine med oss, og mora mi kom med ein liten kommentar. ”Det er slikesom farmor hadde før jul”. Det gjekk eit ras gjennom minnet mitt då.

Nåreg om hausten blir ståande å sjå på det raude og gule spelet i naturen rundtmeg, går tankane mine som oftast til Bø, til studietida. Sjølv om eg ser utoverfjorden, går altså assosiasjonane til skog og blånar. Eg ser meg sjølv sitte påein benk utanfor Bø gamle kyrkje saman med Ingrid, studievenninna mi. Vi erkledd i lange skjørt og alpeluer. Kanskje folk lo av oss. Eg veit ikkje, men egler litt av det no, sjølv om eg framleis går i lange skjørt og svart alpelue.Vi hadde med oss diktbøker, og det var kanskje Henrik Wergeland vi las mens vitok haustlauv frå bakken og kasta opp i lufta. Ei slags hylling til naturen,eller kva veit eg. Pensumlitteraturen blei i alle fall sterk og levande. Ellervi gjekk langs Bøelva og heldt rundt tjukke grantre inspirert av same diktar. ”Tilen Gran” leste vi. Med te på termosen og eigne notatbøker kor vi skulle skrivei Wergelands ånd. Haust var også å dra til Vestgarden, heimplassen til mora mi,sverme att med gamle graver og kirkeruinar. Ha hovudet fullt av gamal mystikkblanda med ferieminne frå den tida då sommar var å reise til huset i enden av einsvingete, bratt og humpete veg, og lese vekeblad frå somrar som var over.

Hauster lukta av eple frå Gvarv, av å stå på taket på høgskulen i pauser fråforelesning og lesesal og turar til Vest-Telemark med kristengruppa. Om haustener det lov å vere litt trist, litt tankefull og ikkje så lukkeleg, brun ogenergisk som om sommaren.

Medanalle slik bilete fyk gjennom hovudet, sender eg eit uroleg blikk mot denrød-oransje hekken i hagen min på Nordmøre. Eg vurderar å be ungane taoppstilling der for eit muleg julekortbilete. Så høyrer eg værmeldinga somfortel at den første stormen denne hausten som er i kjømda, og med eitt veit egkorleis hekken med dei skjelvande, vakre, men lause blada kommer til å sjå ut imorgon.

Først hardt arbeid, så glamour - Averøy filmfestivals festaften

2011-11-07T01:51:00.000-08:00

Da Averøy filmfestival ble offentliggjort, var jeg raskt ute å snakke om det for datteren min. Ikke ofte man får slike tilbud her på øya. Heldigvis hadde hun lyst, siden hun er ivrig med fotoapparat og filmer litt innimellom. Selv skulle jeg gjerne ha vært ungdom og vært med, men jeg var flue på veggen i forbindelse med kjøring til og fra, så litt fikk jeg med meg.

Først var det en hel helg med hardt arbeid. Det skulle resultere i et flott bevis og en pris for beste filmtekniske film. Men midt i oktober var det altså en hel helg med kursing, idemyldringer, diskusjoner, planlegging, øving, filming og redigering.

I norskfaget er det en del fokus på bilder og bildeanalyse. Jeg lærer elevene om ulike bildevinkler, perspektiv osv. Dette er mye likt med film. Det var interessant å høre hvordan instruktørene la fram forskjellige måter å filme på, hvordan man må tenkte på retninger, på vinklinger osv.

Så fikk de i oppgave å gå ut og lage en kort reklamefilm for Bruhagen med 5 klipp. Det var for å prøve ut kamera og gjøre et lite forprosjekt. Instruktører var Alice Bergfall og Sverre Molland. De fikk god kontakt med ungdommene og var dyktige, effektive og "kule", følge tenåringen.

Bak det hele stod særlig to damer fra Averøy kommune,som trakk i trådene og gjorde massevis av usynlig arbeid. Her dokumenterer de den første lille øvelsene ungdommene gjør. Camilla Haltbakk og Ragnhild S. Berthinussen, dere er supre!

Så kom lørdag 29. oktober og det var tid for Den store filmfesten. Mange forberedelser måtte gjøres. En kunstner hadde laga utsmykkinga. Det var popcorn og godteri som stod klar, men som selvfølgelig noen hadde ordna. Her er litt dokumentasjon om arbeidet bak.Teknikerne så over at alt var i orden. Slik så det ut!

Det var også en del hektisk arbeid med å intervjue de som hadde laga filmer.

De fire filmene ble presentert på storskjerm. Det var et stilfullt program. Først fikk man gå inn på en rød løper, drikke champanje (liksom) av høye glass. Programlederne var Tonje og Martin fra ungdomsrådet. De var både elegante og dyktige. Her går de opp den røde løperen.

Noen skulle være på på danseinnslag, og dermed var antrekket stilfullt 50-talls i gult! Verre var det for de som danse gutter, de måtte stille i jeans, hvit t-skjorte og svart skinnjakke. Og liksom brylkrem i håret ...

Det hele åpna med en stilfull snutt. Se den HER

Salen var stappende full. Familie og venner, skuespillere og kulturinteresserte var på plass. Det var ikke bare filmer, forresten. Dans og musikk kom mellom filmene. På bildet under er Grease er i gang. Danserne kommer fra kulturskolen.

Så ble filmene vist innimellom danseinnslag og musikkgruppa Fotsopp, som jeg dessverre ikke fikk bilde av fordi jeg satt så galt til.

Det kom innslag på NRK Møre og Romsdal ,se det ved å trykke HER og på TKTK.

Hva gjør man så etter et så vellykka opplegg? Ønsker seg kamera til jul og fortsetter å filme, selvfølgelig.

Ein liten jubilant! Sogeland fyller 1 år!!!

2011-11-05T05:40:00.000-07:00

Eg har skrive blogg i eit år. Det er ikkje så lenge. Men det har gitt meg mykje. Om det har gitt andre noko, det får andre i tilfelle seie noko om. Eg har fått trena meg på å skrive, skrive godt, skrive om ting eg likar, om ting eg er med på eller som eg synest er viktig. Aller mest har eg skrive på bokmål, men da eg satte i gang med dette innlegget, så gjekk det automatisk på nynorsk. Eg vil bruke begge måla, og det eg treng å øve meg mest i er nynorsk, sidemålet mitt.

Noko av det artigaste med å skrive blogg, er at eg får lagra mange lenker som eg treng i undervisninga. Eg får skrive mine eigne reportasjar frå opplevingar, reiser og i tillegg samla mykje stoff om bøkar eg les. Eg har brukt fotoapparatet på ein annen måte siden 5. november i fjor. For å få gode bilete til innlegga mine, har eg lært mykje av å studere måten dotter mi velgjer kameravinklar på og korleis ho overraskar meg igjen og igjen med nærbilete og artige motiv.

Som lærar skal eg undervise i dei grunnleggjande ferdigheitene. Ein av dei er digital kompetanse. Mi eiga digitale kompetanse kommer mykje frå denne evige blogginga.

Kva ønskjer eg for bloggen min i det andre året? Eg ønskjer at eg blir flinkare til å skrive, flinkare til å lage innlegg som eg og andre kan bruke. Det er nesten som å ha sin eigen avis. Ofte er eg ikkje nøgd med måten lokalavisa dekker saker, særleg kultursaker. Alt for lite blir lagt på nett. Så eg skriv mine eigne reportasjar og sprer dei til folk sikkert blir lei av meg.

Det blir ikkje rare feiringa av 1-årsdagen, trur eg. Eg skal skrive ferdig nokre innlegg, det får vere selskap bra nok. Averøy filmfestival skal eg ta først ... der var det feiring med stil. Les om det om ikkje lenge ...

Nyttige lenker til nettsider, yrkesretting av norsk

2011-11-01T07:25:00.000-07:00

På forrige norskseksjonsmøte kom det forslag til nettsider som kan brukes av lærerne når det er snakk om yrkesretting.

Her er lenkene. Bruk dem gjerne!

Statens havarikommisjon

Direktoratet for samfunssikkerhet og beredskap

Brekkeparken, dit dagdraumane mine går

2011-10-30T07:16:00.000-07:00

Egbur langs ein fjord. Når eg ser ut vindauga, ser eg eit landskap mange reiserlangt for å få sjå. Fjella er fantastiske mot horisonten. Lufta er klar ogrein. Det er natur på alle kantar. Byen er langt borte, så ein kan ikkje høyrenoko bråk. Her ruslar eg rundt når eg ikkje er på arbeid i nordmørsbyen,Kristiansund. Her tumlar ungane rundt, og får dei sine viktige barndomsminne. Det er med ei undring eg kan bli ståande oghøyre på mine eigne barn, som snakkar ein annan dialekt enn meg sjølv, og sjåat dei har røtene på akkurat denne staden. Da går alltid tankane mine til eitfylke og ein by. Eg tenkjer sjølvsagt på Telemark og særskilt Skien. Fleiregonger i året tar eg med meg familien for at dei skal kjenne seg litt heime dereg sprang som unge. Det er ein stad i Skien eg elskar over alle stader, og deter Brekkeparken.

Kvargong eg drar til Ibsenbyen min, er eg rask med å få meg en rusletur ned tilBrekkeparken. Det er med stor glede egkan ta fram barnevogn, sette minstemann oppi og så rusle langs Stormbanen,bortover Dr. Backers veg og så ned mot Brekke. Helst ville eg gå så langsamt atdet ville vere som i sakte film, men det let seg ikkje gjere. 3-åringen har for lengst forstått kor turengår, og han har ikkje god tid. Dei neste minutta er hektiske og fulle av gakk-gakk,oppstilling på brua, springing i blomsterbed-labyrintar, gakk-gakk på nytt også opp og ned alle grøne skråningar og bortetter alle stiar som slyngar seg inni eventyr. Etter kvart kan tempoet settast ned igjen. Eg får minstemann med påå lukte på dei gamle rosene, på sjasmin og lar ham få sjå utover byen frårestauranten eller frå benken bak scenen. Vi ser på dei små bilane som kjørernede på vegen, på mønsteret i blomsterbedet i rundkjøringa. Alt ser heiltannleis ut. 3-åringen peikar interessert, mens eg står i djupe tankar og prøverå følge med på alle oppdagingane som han fortel om.

Brekkeparkener ein stad med mange minner. Kven har vel ikkje vore der på tur med skolen på70- og 80-tallet og fått hjartet i halsen i det rommet der en viss Henrik medlang svart frakk og hatt stod med ryggen til i ein monter av glas? Kven har velikkje sverma rundt der, i tenåra, full av romantiske draumar i stil medherregårdsromanar, kledd i kvitt blondeskjørt og med langt, flagrande hår? Kvenhar vel ikkje gått der i ein fritime på Brekkeby vidaregåande skule, rett ved,ein dag i mai, med hovudet fullt av vårkjensler og eksamensnerver?

Denstørste opplevinga i Brekkeparken er utan tvil frå mi vaksne tid, og då tenkereg på den seks timar lange forstillinga ”Peer Gynt”. Saman med ei venninnemøtte eg opp full av forventing, med sekk på ryggen. Vi blei begge bergtatt avPeer som skrønte for mora si og hoppa ned frå taket på den gamle stua, rett vedinngangen til parken. Saman med skodespelarane som hadde roller sombryllaupsgjester, gjekk vi mot plassen der brannbilen står. Det var som om vivar midt inne i stykket, at vi også var gjester på veg til Hægstad, til bryllaupettil Ingrid, som Peer hadde eit godt auge til, og Mads, stakkaren. Som ein skarpkontrast til humoren, festkledde bryllaupsgjester og sola som strålte, har eg eitanna sterkt minne frå ”Peer Gynt” i parken, og det er at dauden i eige persongjekk på stien attmed oss. Eg hugsar framleis korleis eg skvatt. Han var kleddi kvitt og drog ei kjerre etter seg. Han ensa oss ikkje, likevel kan eg mens egskriv her kjenne korleis eg frøys ved synet av ham, og det midt i solsteiken.

Eghar sørga for at ungane mine har fått sine årlege doser med leik, historie,blomar, utstillingar (skumle og koselege), rosemåla, gamle hus, herskapelegerom med skumle lydar og så is,sjølvsagt, i Brekkeparken. Dei har vore derpå 17. mai, før dei byrja på skulen og det ikkje lot seg gjere å dra til Skienpå nasjonaldagen. Ein gong vi rusla der, stod det tre unge jenter på scenen medlydprøver før ein konsert. Det viste seg å vere Ephemera. Dei fleirstemte,dempa songane deira og lyden av akustisk gitar, som vi høyrde på mykje etter åha møtt dei der, minnar oss framleis om å stå på taket av Ibsenbyen einsommardag med sol og ferie.

Nåreg er i Skien utanom sesongen til denne parken eg elskar, må eg seie meg nøgdmed å rusle ned Snipetorp og så gå forbi gjerdet, kaste nokre blikk inn, kjennesuget og så gå heim med ei kjensle av lengt og uro.

Lyden av sogeland

2011-10-30T07:09:00.000-07:00

Egsåg i ei riksavis for ikkje lenge sidan at tre telemarkingar skulle ut påturne. Det var Sigmund Groven, Iver Kleive og Sondre Bratland. Raskt reiv eg ut sida, det var noko med denkombinasjonen som slo meg sterkt. Det byrja å demre, eg kunne kjenne korleismange år med musikkopplevingar av dei tre i avisa glei saman til ein einastestor varm kjensle av Telemark og heimlengt.

Eghar alltid vore glad i musikk. Musikken har lagt farge til opplevingar, og denfølgjer meg overalt. Opp gjennom åra hareg høyrd på mange typar musikk, og smaken har nok skifta. Då eg ”fann megsjølv” var eg student i Bø, og eg innrømmer at det har gjort noko med meg. Deter ofte ein smak av Telemark eg søker når eg skal nyte musikk. Ja, eg måtte gå tilbake for å komme heiltfram. Eg fann ut at eg eigentleg likte godt den musikken eg hadde ledd hånlegav tidlegare. Det var slikt som salmar, gamle folketonar og folkemusikk. Kvavar det som fekk meg til å sjå dette? Det var i platebutikken Roxy, i eitkjellarlokale i Bø, eg gjorde kuppa mine. Eg har hatt store ahaopplevingar avplater som eg kjøpte der, ofte litt på måfå. Til dømes hadde eg lese noko om atIver Kleive og Knut Reiersrud spela salmar på ein ny måte. Frå den dagen eghøyrde ”Blå salme koral” skifta eg syn på salmane, som til då hadde vore detmest miserable eg kunne tenkje meg. Frå før visste eg jo at Iver Kleive isamspel med Roar Engelberg var heilt fantastisk. Panfløyte, som vel er ein nokoutskjelt musikk, i og med at det er å høyre i dei fleste telefonkøar, er magiskfor meg enno.

Egkjøpte også ”Stem våre understrengjer” av Knut Buen og Agnes Garnås Buen. Egvart som fanga av hardingfele og kyrkjeorgel, ein kombinasjon eg ikkje harhøyrd mykje av elles. Agnes syng meg rett inn i sogeland.

SigmundGroven, ja, det er lyden av natt og det å flytte på hybel.”Nordisk natt” ernoko av det vakraste eg høyrer. Seinare har eg skaffa meg julemusikken hans.Det er ein eigen stemning ved alt han gjer.

Venner den fyrste songen eg høyrde av ham

Såfann eg Sondre Bratland. Han hadde eg jo høyrt om, og songane surra og gjekk iradio. Til og med foreldra mine likte jo han. Frå og med dei åra eg hadde i Bøhar Sondre vore MIN. Eg må berre sukke når eg høyrer han synge aleine, samanmed kyrkjeorgel (særleg Iver Kleive), saman med Annbjørg Lien på hardingfeleeller med fullt band. Det er mest så eg må le av at han har samla mangebedehussangar og slike som eg eigentleg var så lei av at eg aldri ville syngedei meir, og syng dei på ein måte som gjer at eg må ta tilbake alle hånlegetankar. Måten han formidlar songane på treffer meg alltid . Eg gløymer aldrifyrste gong eg høyrde han på konsert. Heile dagen hadde eg vore på eitsymposium om Draumkvedet på Notodden. Det hadde vore førelesningar med mangeinnfallsvinklar, vi hadde sett ei kunstutstilling og så var tida komme for åoppleve musikken. Eg satt på fyrste rad i Heddal stavkyrkje og såg sikkertheilt patetisk lykkeleg ut då han stilte seg opp og song til felespel av KnutBuen.

Gje meg handa di

Sådukka det opp ein familie av songarar, nemlig Nordstoga. Eg kjøpte ”Livet ergodt”, gjekk ikkje på konserten, var vel nesten blakk. Resultatet er at eg hartekstane til Aasmund Olavsson Vinje inne i hjernebarken ein stad. Dei sleppikkje laus. Dei korte songane er jo lette å hugse, men også lengre tekstar som”Grauten på Grut” surrar støtt rundt i hovudet. Cd’en ”Løynde eldars land” erein av mine favorittar, for den kombinerar tekstar av Tarjei Vesaas, som egelskar, og stemmene til Aasmund Nordstoga og Annelise Ringsby. I modernearrangement er tekstane så gripande og går rett inn hos meg på ein sterkaremåte enn dikta gjer aleine. Så kom ein ny Nordstoga på banen, som skulle blimin absolutte favoritt. Eg oppdaga ikkjeOdd skikkeleg før songen, som ikkje heiter ”Grisen står og hyler”, men”Kveldssong for deg og meg”, kom. Alle song med på den songen, men for meg varden bare opninga inn til ei ny verd. Grisen er artig, ja, men eg oppdaga mykjeav det Odd Nordstoga hadde gjort av folkemusikk. Eit døme på det er cd’en”Nivelkinn”, av han og Øyonn Groven Myhren, som er noko av det beste eg veit om.Temperamentet og samspelet mellom teksten til Aslaug Vaa og melodiane ogstemmene til dei to unge musikarane er så gripande. Kvifor likar eg så godtOdd? Stemmen, dialekten, melodiane, humøret, alvoret. Han ertar med musikk.Mange av melodiane hans har humor, og mange har ei rytme som eg kjenner fråfolkemusikken. Dei snirklar seg og dei tar uventa kast og svingar seg elegant.Langt frå tom pop, langt frå klisjear. Han har funne sin eigen stil, og egbeundrar han, ja, eg er forelska i stemma og det musikalske uttrykket. Hankombinerar tradisjon med noko nytt som eg likar, som eg trur vi treng. Då egendeleg fekk høyre han i Vinje i september, var eg barnsleg lykkeleg. Sikra megog ei helsing i noteboka mi. Og no er joendeleg ”November” komme, og eg syng med for full hals mens eg susar gjennomkystlandskapet og over og under fjordar på Nordmøre, med hovudet fullt avTelemark.

Kvahadde livet vore utan musikken? Opplevingar og ulike fasar i livet har ulikmusikk klistra til seg. Musikken gir livet meir farge og smak. Musikken ernøklar til gløymde rom i oss. Dei tre mannlege musikarane frå Telemark, somavisa skreiv om, kommer ikkje til Nordmøre, så vidt eg veit. Men eg veit råd.Eg stengjer meg inne på kontoret, finn fram vinylplater og cd’ar, skrur oppvolumet, og så kan alle andre halde seg vekk eit par timar. Eg opnar opp foralle slags minne og alle slags kjensler og let det stå til.

Bunaden - ei heil verd av historie, symbol, røter og heimstad

2011-10-30T06:47:00.000-07:00

Mai ertida for bunad. Det er noko med bunaden som eg har tenkt på lenge, noko som egskal prøve å sette ord på her. Ein bunader så mykje meir enn eit plagg. Men allereie som plagg er det ein heil del tingsom gjer at han skil seg ut frå det andre som heng i skåpet. For det er ikkjemange plagg som eg har frå eg var 15 år gamal. Bunaden har vore med meg påmange høgtidsdagar, han har vore på farta rundt i Noreg. Ja, til og med i deifinske skogar har eg brukt han. Ein kanseie mykje om plagget bunad. Historia til dømes. Visste du at bunaden er motefrå dei norske bygder på 17- og 1800-talet? At bunaden fekk si store tid undernasjonalromantikken. Dei som budde i byane vart interessert i alt som var ektenorsk. Det kom sjølvsagt frå bygdene. Bunaden var i godt selskap medfolkeviser, eventyr, segn, folkemusikk , folkedans, rosemåling osb. Ordet bunadhar røter i ein ord på norrønt som tyder ”utstyr til hushald” eller ”klede”. I 1930-åra fekk bunaden ein stor folkelegpopularitet. Ei av dei som jobba for å skape nye drakter frå gamletradisjonelle plagg var Hulda Garborg, kona til Arne Garborg.

Bunad måvere noko spesielt norsk, tenkjer vi nok. Men dei er nok ikkje norskare enneventyra er. I heile Skandinavia og Tyskland var interessa for folkedrakter stor, og over alt i verda harein folkedrakter som ikkje er så ulike bunaden. Det spesielle i Noreg er velheller det at interessa har halde seg god og auka heller enn minka.

Men nå må eg passe meg. Bunad og folkedrakt er ikkje det same . Det er ulike kategoriar avbunad, og det finnast eit Bunad- og folkedraktråd (populært kalla bunadspoliti)som har svaret på kva som skal til for at ein kan kalle eit plagg for einbunad. Ein bunad skal representere sisteledd i ein folkedraktutvikling og vere laga på grunnlag av gamlefolkedraktplagg eller eit gamalt draktmateriale. Eg har googla bunaden, og deter mykje å lese.

Noko avdet eg fann var ein avstemming kor folke hadde stemt på kva for ein bunad somer den finaste. Det er vel eit spørsmål som er latterleg, for alle vil velsynest at bunaden frå sitt eige området er finast. Bunad har ein symbolverdisom er knytt til identitet og kjensla av å høyre til. Eg ville aldri kunnesvare objektivt på ein slik problemstilling. Då eg såg ”10 på topp”-lista overnorske bunadar, vart eg sjølvsagt overraska over at ikkje ein av bunadane fråTelemark låg på topp. Neida, Nordlandsbunaden var nummer ein. Og bunaden fråNordmøre, her eg bur nå, den var på nummer 6. Mi eigen Øst-Telemarksbunad komsom nummer 8. Ikkje bli sur, nei, ikkje bli sur.

Eg skalikkje skryte av at eg var så uendeleg lukkeleg for at skulle få bunad da egvart konfirmert. Det var greitt, men ikkje meir. Sjølvsagt lærde eg fort atbunad er eit plagg ein blir glad i, og som ein får ei heilt spesiell kjenslefor.

Ein tingvar å bruke telemarksbunaden så lenge eg budde i Skien. Overalt vrimla det av same slaget, så det varmest som ein uniform. Da eg flytta til Bø, feira eg nasjonaldagen saman medstudentar frå heile landet. Frå og med den tida har eg gleda meg til å ta påmeg bunaden. Når eg viser meg i denne bunaden på Nordmøre, vankar det beundrandeblikk og skryt. Ja, den er frå Telemark, seier eg stolt. Dronning Sonja har einslik, legg eg til. Eg hugsar forresten ein gong eg såg dronninga i bunad.Gjerpen kyrkje hadde jubileum, og eg var på plass saman med dotter mi, som varlita den gongen. Dronninga gjekk i prosesjon inn i kyrkja. Ho og fleire av deiandre som gjekk inn hadde bunad. Eg streva med å peike ut dronningafor dotter mi. I bunad er jo alle som dronningar!

Det ersærleg ei oppleving eg hadde mens eg budde i Bø som eg kan knytte til bunad ogverdiane bunaden står for. Det var 8. mai 1995, og det skulle vere jubileum forfrigjøringa i 1945. Kyrkjekoret ,som eg var med i, skulle synge på kyrkjebakken,og vi skulle ha på bunad. Vi sang ”Gud signe Noregs land”. Vi hadde øvd, og egkunne teksten bra. Men eg vet ikkje kor mykje stemma min eigentleg bar da viskulle framføre, for det eg hugsar i dag, er kor sterk songen og alt rundt megplutseleg vart. Eg blei heilt satt ut. Kanskje var det historia tilbake til 8.mai 1945? Kanskje var det teksten, melodien eller helst kombinasjonen. Kanskjevar det den høgtidelege stemninga framkalla av alle folka som var samla i sola utanfor Bø kyrkje. Tida stod stillefor meg mens vi song. Kjensla kjem fort tilbake ved å sette på ein cd kor eitkor syng denne nasjonalsongen til Garborg eller å ta på seg bunaden og kjenneetter. Eg kjenner meg som ein utflytta norskamerikanar som drøymer om sitt heimland.Ein utflytta telemarking lengtar heim. Lengtar til byen, ja, men også tilklisjeen av rosemalingskruseduller, felespill, folketoner, stev, høgskolen,lesesalar, stiane langs Bøelva, Lifjell, Liabygget, Frivoll, Gullbring,forelesningar, pensumlistene, studentane, bokkafeen, kantina, godsvognene sompasserte med skralling midt på natta, ja, til og med den gamle lesesalen undersamvirkelaget kan eg sukke etter.

Bunad harvorte meir og meir populær dei siste åra, også for menn. I ein verd som blirmeir og meir global, kan det vere godt å ta på seg bunad og kjenne segnasjonalromantisk for ein gongs skuld. Ein skulle sjå nøyare etter i grunnen.Ta seg tida til å studere søljene og broderia. Alle detaljane som er der. Bunader eit plagg som er prega av kvalitet. Mormor broderte og ei eg kjenner godtmonterte. Alt er gjort sakte og nøye. Alt er dyrt og nært og uerstatteleg formeg. Bunaden er så mykje meir enn eit plagg. Bunaden er ei heil verd av historie, symbol, røter ogheimstad.

Eg elskarbunaden min, ja, men eg kan ikkje hjelpe for det. Det er uendeleg godt å ta hanav etter ein lang dag. Han er til fest, ikkje til kvardag.

Halloween - Allehelgensdag, å minnast dei døde eller knask/knep?

2011-10-30T06:40:00.000-07:00

Såer tida her igjen. I butikkane stablar dei grasskar, leketøysforretninganestillar ut heksekostymer, parykkar og all slags skumle masker og ein kan kjøpebillig godteri i lausvekt. For snart kjem ringeklokka til å kime, utanfor skal nabounganestå som daudingar og alle slags uhyggelege skapningar og halde fram ei storpose eller korg som dei skal få full av søtsaker. Har ein ikkje noko til dei,ja, da kan ein vente seg eit og anna knep som straff. Ein kan irritere seg grenselaustover denne skikken, som er ikkje så reint lite kommersiell, eller ein kansjølvsagt hive seg på trenden og gle seg på unganes vegne. For skikken er nokkomme for godt. Ein kan undre seg på kor alt dette kjem frå. Frå Amerika, ja,tenkte vi det ikkje. Men det er nok ikkje så enkelt…

Dethar seg slik at det var innvandrarar frå Irland som tok med seg denne skikkenpå slutten av 1800-talet. Så det kjem altså frå Europa. Halloween er eigentlegein vidareføring av ein heidensk skikk, den keltiske festivalen Samhain, somvar 31. oktober. Det var nyår i den keltiske og angelsaksiske tradisjonen. Deilaga store bål for å skremme makter av det onde slaget som var ute akkuratdenne natta. Fordi dei trudde at dei daude sjelene vitja sine gamle heimar dennedagen, brukte dei symbol som skrømt, heksar, demonar og svarte katter. Måletvar å lure dei vonde åndene vekk. Etter kvart var det mange fattige som nyttahøvet til å tigge. Fordi det førde til til bråk og hærverk, prøvde ein åorganisere feiringa. Så blei det meir likt det vi kjenner, opptog med utkleddebarn ute på tiggarferd av meir uskuldig slag . I dag er det mest underhaldningi og med at det er blitt einbarnekultur.

Detvar også knytt ein del overtru til dagen. Ein skulle til dømes ikkje smelle meddørene, for ein kunne sette ein sjel i klem. Ein skulle ikkje arbeide, for detville føre til uhell. Sjeler frå skjærselden kunne heimsøke dei som hadde gjortdei urett mens de levde. Hugsa ein draumane ein hadde hatt denne natta, villedei bli sanne. Ein kunne også spå vær.

Mendagen har også anna innhald. 31. oktober er jo kvelden før vår tradisjonelleallehelgensdag 1. november. På primstaven er det merka av som ein minnedag forhelgenar som ikkje hadde eigen dag. I vår protestantiske tradisjon er dagen eindag for å minnast alle som er døde. Ein set lys på grava og ein går i kyrkja. Vilever i ei tid som vi trur er veldig open, men på mange måtar er vel døden framleiseit tabu og når han rammar oss, er det som eit sjokk. Døden er noko vi har storavstand til og som nok skremmer oss. Det er lite sjukdom nær oss, vi har ordnaalt i institusjonar, og samfunnet dyrkar alt som kan hindre teikn til aldring. Vihar godt av ein dag med tenning av lys, med stille orgelmusikk og ettertanke.Vi har ein forklaring på mykje, men enno treng vi undringa. Vi er så trygge påmange måtar, men når døden kjem, står vi makteslause. Hjelper lite med velstand da. Å miste nokonsom står ein nær, er vondt. Det vender alt på hovudet den fyrste tida. Vissa omat han eller ho er borte ligg på lur bak kvar ein tanke, bak kvar ting ein skalgjere, bak kvar songtekst eit høyrer, bak kvart bilete ein ser. Overalt er det minner.Overalt er det spor. Ein vaknar på natta eller om morgonen og kjensla av ulykkeog sorg sig inn over ein frå alle kantar. Med tida endrar det seg som regel,heldigvis. Sorga blir svakare, men kan uventa komme for full styrke og slåbeina vekk under ein.

Fellesfor alle tradisjonane knytt til overgangen mellom oktober og november er at einminnas dei døde. Det er vel ikkje særleg djupe tankar om slike store temaungane har i tankane der dei vandrar rundt som heksar og demonar på sukkerjakt.Men så får vi feire som vi sjølv synast er best. I vår opplyste verd er det fortida god plass til skumle eller uforklarlege innslag. Ungdomsbøker om vampyrargår i kjempeopplag, same med filmar. ”Ringenes herre” og ”Harry Potter” harherja lenge. Tv-seriar om skrømt er detmange av, Snåsa-mannen er stadig å sjå i aviser og på tv og dei kongelege…, ja,eg trenger vel ikkje å seie meir. Det uhyggelege, farlege og mystiske til alletider har virka dragande på oss.

”Sorgen og gleden de vandrer til hope”. Slik formulerte Thomas Kingo seg i1681. Det er ein gamal visdom. Skal ein nokon gong kunne vere lykkeleg, må einsamstundes utsette seg for ein risiko; å bli ulykkeleg. Så får vi brukeallehelgensdagen på kvar vår måte, nokre som sorgfulle og ettertenksame, andrepå frydefull jakt etter smaksopplevingar.

Infotainment - eksempler funnet 28.10.11

2011-10-28T00:23:00.000-07:00

Vi jobber med temaet Nyheter. Først snakka jeg litt om medier, og så tok jeg for meg begrepet "infotainment" som er en sammensmelting av information og entertainment. I dag er de som regel blanda i det kan kalle "infotainment". Publikum skal underholdes uansett hva temaet er.

Elevene måtte gå inn på ulike avisnettsider o.l. Her er noe av de fant:

Eksempel fra værmeldingen, trykk HER

En mann tror han ser en ufo, men det viser seg å være noe annet: se den HER

Bryllupsforviklinger, se HER

Skal du ut på flytur, ikke les DENNE

Kjendiser i trøbbel, se HER

Blir vi litt slitne av dette evige klovneriet? Kanskje ... vi får diskutere det.

Selv har jeg prøvd meg på å blande inn i underholdning i undervisningen av fakta. Elevene har også gjort sitt. Her er noe som kom på veggen, som en protest til alt det digitale, i fjor i en annen klasse.

Gutenbergparentesen - Forelesningen "Kunnskapsorganisering i digitale medium"

2011-10-27T14:21:00.000-07:00

Dette er mine notater, og dermed min tolkning av det som Arne Olav Nygard la fram på sin forelesning under Impulskonferanen på Nordfjordeid. Det er kun stikkord, og selv om det er hull her og der, håper jeg noen kan ha glede over å lese dette.

Arne Olav Nygard, Kunnskapsorganisering i digitalemedium, 26.10.11

Han jobber som universitetslektor ved Universitet i Stavanger.

Man bør ikkeha mulighet til å melde seg ut av timene, ved at man sitter med andre ting pådata.

Man kansnakke om Web 1.0 og Web 2.0

Web 1.0	Web 2.0

Brittanica Online	Wikipedia
Heimeside	Blogg, facebook, MySpace
Publisering	Deltaking
Taksonomiar (kvalitet)	Folksonomisk (kvantitet)

Resultat avden digitale utviklinga:

· Digitalebasisferdigheter

· Nytttekstbegrep: ”Multimodale tekster”

Før var detnorsklæreren som hadde tekst og skriving som spesialitet. Nå er det elevene somskriver i det uendelige, blogg, face osv. Det er litt snudd på hodet.

Han haddeeksempel på en bloggtekst. Norsk, dialekt, engelsk, fjes. Artig tekst. Sammeelev kunne også skrive vanlige artikler og annet saklig når hun skulle det. Manblir flinkere til å beherske skriving.

Pew Internetand American Life Project

· Delingav innhald: 38%

· Remixav innhald. 21% Mer blant jenter, likt mellom sosiale lagINTERESSANT, synes AON

· 73% bruker sosiale nettverk

Youtube eren arena for remix, tar fra andre, klipper limer tar bort. Hadde et eksempelder en gutt som hadde filma seg selv om en slags Star Wars

Legofigurer+ lyd fra Star Wars

Copy/pasteliteracy klippe og lime noe til sitteget

· Remix(plagiat)

· Malari Word

· Blogg,facebook

· WilliamBurroughs (amr, forfatter)

· Musikk,Dub (musikk oppå musikk), klassisk, hip hop har dette som en del av dna’et,jazz/blues (man klipte og limte innenfor klassisk musikk, helt opp til1700-tallet. Det var en ære å bli plagiert).

Eks frayoutube. E.Birdsong: Cola Bottle Baby, 70-tallet ble til Daft Punk 2001, så ble det KanyeWest 2007,

Kultur utenplagiering?

Skolen harikke lenger monopol på kunnskap

Maktforholdai samf er utfordra, alle alternative stemmer får vokse fram på nettet

OECD ”NewMillennium Learners”

Født før 85: vi er ikke ”med”

Nå er detslik at man er ”Alltid på”.

Digitaltekstkultur

På dettetidspunktet hadde jeg ikke mer strøm på pc’en, og det ble ikke notert de sisteminuttene. Jeg regner med at power point-presentasjonen hans blir lagt ut, slikdet er sagt at de andre skal. Men noe husker jeg godt fra de siste minuttene.Det er særlig to ting.

For detførste snakka han om hvor tekster blir til i spenningsfeltet mellom åpent ogstengt for omverden. De fleste blir til i en situasjon hvor vi har mangemuligheter til å søke litt rundt. Så kommer norskstilen, og særlig til eksamen,hvor man skal sitte helt aleine og ved hjelp av sitt eget hode koke opp noefantastisk, som er veldig vanskelig. Det er utrolig sjelden vi er i slikeskrivesituasjoner. Ja, ja…. Jeg har vært med på mange diskusjoner omeksamensform. Tilbake til penn og papir, sier noen. Åpne nettet, sier andre.Jeg vet ikke hva jeg skal tro, jeg. Men å gå tilbake, det må da vel ikke værenoe god løsning. Lage andre oppgaver må vel være det eneste. Men så kommerspørsmålet, hva skal vi egentlig teste? Det får henge litt, jeg har ikke noeenkelt svar.

Det andrehan sa, som jeg synes var tankevekkende, var at før Gutenberg var tekster ofteplagiat, de var avskrifter eller varianter av det samme. Ingen så noe galt idet. Så kom Gutenberg og man fikk opphavsrett og annet syn på dette. Det skullevære originalt. Tekstene vi har i den tiden vi lever i nå, begynner å ligne merpå tekstene fra tiden før Gutenberg. Altså satte Arne Olav Nygard opp enparentes rundt navnet Gutenberg. He, he … den var ny! Gutenbergparentesen.